Kalenderluke 21

The Smiths – «Strangeways, Here We Come»

(1987)

Livsvarig avhengighet slår inn når du stenger deg inne med verdens mest fengslende depperock.

«Strangeways, Here We Come» var det siste av de fire rene studioalbumene The Smiths slapp på like mange år. «Strangeways» i tittelen, henviser til det gamle fengselsnavnet i Manchester. Utgitt i 1987 med låter som «Girlfriend In A Coma», «Unhappy Birthday» og «Paint A Vulgar Picture», viste de daværende parhestene Steven Patrick Morrissey og Johnny Marr at det gikk an å lage passe uptempo og jangly gitarbasert indierock og samtidig ivareta hengehueprinsippet om at alt en dag går ad undas, eller at noen ønskes delvis eller helt den veien. Låtene er slike som subtilt kan be deg dra til helvete, og du gleder deg til reisen. De siste tre tiårene har ikke duoen Marr/Morrissey snakket nevneverdig sammen, men begge turnerer hver for seg. Og begge er fortsatt brillefine live. De to øvrige bandmedlemmene, Andy Rourke og Mike Joyce, har gitt ulike bidrag til Morrisseys solokarriere, samt for andre artister i ettertid. «Strangeways, Here We Come» er, som de øvrige The Smiths-albumene dominert av den britiske postpunklyden formidlet av Morrisseys nesten crooner-aktige vokal. Med låttitler som ovennevnte og nydelige «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me» og «I Won’t Share You», skjønner man at det kriblet og trøblet i datidens unge sjeler. Sistnevnte inneholder frasene «Life tends to come and go/that’s okay as long as you know». Kjenn litt på den, dere. Alle albumets ti låter er av høy klasse og funker uansett tidsånd. Og depperock til tross; tempomessig svinger dette på flere hastighetsnivåer, så det er egentlig bare å sette seg på karusellen og snurre fra første til siste låt. De som har fulgt The Smiths, og også deler av Morrisseys solokarriere, kjenner fort igjen coverarten. I dette tilfellet pryder skuespiller Richard Davalos coveret, og ikke Morrisseys store idol, James Dean. Bildet er hentet fra filmen «East Of Eden» basert på John Steinbecks roman, men…stop me if you think you’ve heard this one before