Lavprofilert flinkis

Brendan Benson ga ut sitt debutalbum «One Mississippi» for litt over et kvart århundre siden, og med de to brillefine etterfølgende albumene «Lapalco» og «The Alternative To Love», var jeg sikker på at denne vokalisten og multiinstrumentalisten skulle vi høre mye mer fra etter hvert. Særlig med tanke på sistnevnte albums gjennomgående kvalitet. Men med unntak av Bensons medlemskap i The Raconteurs, hvor Jack White stort sett har dominert overskriftene, har det tilsynelatende vært stille fra denne aktuelle herremannen. Dette stemmer selvsagt ikke helt, for Benson har gitt ut flere fine plater fram til dette åttende og foreløpig siste powerpop-albumet «Low Key».

«Low Key» er spilt inn i Bensons eget Nashville-studio, og på denne plata spiller han visstnok hvert eneste instrument selv på samtlige åtte låter. Albumet starter med singelen «Ain’t No Good», og det er helt legitimt å ha denne som markedsføringsmateriale for resten av albumet. Dette er en klassisk poprock-låt etter radiospillingformatet i både melodi og lengde. Når «I Missed The Plane» kommer, kjenner jeg mer igjen av den typiske Brendan Benson. Denne låta er mer i gata fra den gang han begynte å bli varm i trøya. Det er en rekke band som kan trekkes opp av hatten innen powerpop, men om man skal forsøke å plassere Brendan Benson mellom noen trivelig melodiske indierockere, kan kanskje et sted mellom Josh Rouse og Matthew Sweet være en passende bås å sette ham i. «People Grow Apart» er for øvrig en sånn Mr. Sweet-låt.

Denne skiva inneholder for det meste behagelige poprocklåter, men det hender at han drar til med noen friskere riff innimellom. Eksempelvis er «Whatever’s On My Mind» en låt som hører mer til noen av de gamle engelske godrockernes stil fra slutten av 60-tallet eller tidlig 70-tall enn 2022, men det funker uansett helt fint. Det skal også nevnes at Benson covrer Gerry Raffertys «Right Down The Line» fra 1978. Og godt er det, for «Baker Street» som skotske Rafferty er mer kjent for, ville virkelig vært skivebom på denne plata. Noe annet som kunne vært skivebom, er å lage cover av en moderne rappers låt. Men «All In»-coveren av den sørafrikanske rapperen Nasty C, passer ypperlig i Brendan Benson-format, der han tolker låta fra 2020 på respektabelt singer-/songwriter-vis.

Med rundt tretti minutter å lytte på, må denne skiva anses å være relativt kort. Og med tanke på at flere andre artister har boblet over av produktivitet de siste par årene, har Benson altså valgt å gi ut et album hvor han kun har laget seks låter selv. Det er litt slapt, men det som presenteres er like fullt anstendig nok til at jeg skal koste på meg et passende smil. For avslutningslåta «Something A Little Like Home» er en aldri så liten perle av en låt med sine smålure akkorder og jangly lydbilde. Det er her Benson er i sitt ess. Og det er også paradokset. Brendan Benson er en utrolig begavet musiker, som stort sett skaper finfin lyd. Det er bare så synd at så få legger merke til ham.

«Low Key» føyer seg inn i rekken av ganske gode utgivelser, og vil du sjekke ut litt mer, anbefaler jeg å starte utforskingen fra omtrent tjue år tilbake, og jobbe deg fram til i dag. Brendan Bensons underfundige powerpop har alltid vært god nok, så han hadde fortjent mer oppmerksomhet enn han har fått. Han er bra live, og håpet er at han dukker opp på en scene nær oss igjen. For eget vedkommende er det lenge siden jeg så ham sist, men skulle han dukke opp på disse trakter, er det bare å ta seg en tur. En slik konsert pleier å være rimelig lun. Litt som denne sympatiske utgivelsen.