Opeth – «Watershed» (Special Edition)
(2008)
Stockholms store sønners spesialitet.
Våre svenske venner har vært igjennom mange faser siden starten i 1990. Hele 14 album er utgitt, og de fleste av dem med mye variasjon. Grunnlegger og frontmann Mikael Åkerfeldt er platesamler og musikknerd, og retningen for Opeth skulle til slutt bli renspikka 70-tallsprog. På «Watershed» er det derimot siste runde med en nydelig miks av blytungt og melodisk. Jeg tør å påstå at ingen andre band har gjort dette like elegant, og denne utgivelsen kommer til å vare evig. Her er det ikke mange låter som er «rett frem», så det er stadig nye ting å oppdage og like. Men det er samtidig såpass ærlig musikk at de fleste forstår at dette er gull. Åpningslåta «Coil» er så behagelig at bandet ble nødt til å gjeste frokost-TV på svensk riksfjernsyn (hæsjtægglineærtv) for en fremførelse. Det var jo uhørt at et mørkt metallband kunne gi ut en sånn låt. Og ikke nok med det; de tok også med en coverlåt av Marie Fredriksson på albumet, nemlig «Den Ständiga Resan». Dermed var interessen vekket hos flere enn den svorne horde av rocka fans. Om frokost-TV-publikummet noen gang hørte mer av plata, vites ikke. I så fall ville de nok fått utfordringer med eksempelvis «The Lotus Eater». Ved første gjennomlytting kan denne låta minne mye om et takras en tidlig vårdag, men den er intet mindre enn genial. Dette er også en av låtene bandet ynder å spille live så ofte de kan. «Watershed» kan egentlig deles inn i to deler, hvor cirka halvparten av låtene presenteres med ren og pen vokal, mens andre halvpart er med elementer av growling, i tillegg til rene vokallinjer. «Coil», «Burden», «Porcelain Heart», «Hex Omega», «Bridge Of Sights» og «Den Ständiga Resan» er låtene å begynne med hvis du er av typen som foretrekker ren vokal. De andre låtene er noen knepp tøffere i uttrykket, samtidig som de byr på mest genialitet. Velg selv. For min del setter jeg på «Watershed», og spiller den ferdig. Da får man en perfekt miks av bløtt og brått, til 11 på volumbryteren.
