Noen ganger må man gjøre kort prosess, så her er noen kjappe betraktninger om åtte album som har kommet den siste tiden. Built To Spill, Death Cab For Cutie, Muse, Rina Sawayama, The Beths, The Black Angels, The Kooks og The Mars Volta er alle under lupen, men denne gangen kan dere selv vri på volumknappen.
Built To Spill – «When The Wind Forgets Your Name»
(Sub Pop)
Selv om Built To Spill skal betraktes som et bandkonsept, er det meste sentrert rundt grunnlegger og eneste stabile faktor Doug Martsch. Derfor er det ikke så rart om Built To Spill like greit anses som Martsch sitt alter ego. Tretti år etter debuten slår den nye line-upen til med et album bestående av ni indierock-godbiter som sniker seg sakte, men sikkert inn i øregangene. Låter som Neil Young-inspirerte «Understood» og hammondorgeldynkete «Element» er herlige saker for alternativt lyttende. Med «When The Wind Forgets Your Name» leveres et stilsikkert og solid stykke håndverk hvor det virker som den gamle traveren har gått tilbake til utgangspunktet. Mr. Martsch har med dette tatt full kontroll over sine styrker som kreativ luring. Noen ganger leker han litt ekstra med lytterens oppmerksomhet, for mot slutten av skiva har han først en låt kalt «Never Alright» etterfulgt av «Alright». Så da må man forsøke å tolke tekstene og sjekke om det er noen sammenhenger. Med setningene «Life goes on and on year after year/Don’t recommend it, but I’m glad I’m still here/ Let’s get up and get over this fear», tenker jeg at han har sagt det meste, og for meg er det egentlig nok. Kort oppsummert er «When The Wind Forgets Your Name» et godt tilskudd til samlingen.
The Mars Volta – «The Mars Volta»
(Clouds Hill)
Texas-rockerne utga nylig sin sjuende skive, og dette selvtitulerte albumet er en overraskende sak. Overraskende fordi man aldri vet hva man skal forvente av The Mars Volta. Er det progressiv rock, eksperimentell funk, psykedelia eller art rock? Men utgivelsen er også overraskende god. Denne gangen synes det å være mer gjennomgående pop enn rock, men likevel ikke uten eksperimentelle partier. De faste medlemmene Cedric Bixler-Zavala på vokal og gitarist Omar Rodríguez-López er hjernene som holder The Volta på uregelmessig kurs mot Mars. Og vil du ha en fusion av en lytteopplevelse hvor god vokal og intrikate instrumentalpartier besnærer deg, er det bare å omfavne denne skiva. El Paso-gutta har på dette albumet lagt seg et sted mellom Steven Wilson og Calexico med litt Deerhunter på lur. Det er dog mulig at prog-jazz-fusion-entusiastene som holder «Deloused In The Comatorium» som sin hellige gral er uenige i at The Mars Voltas siste stunt er innafor. Selv vil jeg påstå at pop/soul-tilnærmingen definerer en ny retning som i ettertid vil få de mest hardbarka fansene til å innse at forandring fryder. Det er bare å snurre skiva, og bli forvirret, forledet eller forført. Eller alt på en gang.
The Beths – «Expert In A Dying Field»
(Carpark Records)
Koseklumpkvartetten fra New Zealand har snekret sammen nok et brillefint indiepop-album, og de følger den samme formelen som foregående utgivelser. Elizabeth Stokes fronter den skranglete powerpop-hybridretningen The Beths har meislet ut med lett vokal oppå blikkboksrytmer, garasje-fuzz og forunderlig fin hipsterrock. Litt som Yo La Tengo, men ikke like slækt. Låtene er radiovennlige i både melodi og lengde, men ville garantert ikke blitt spilt på mainstream-kanaler. Til det er The Beths for alternative, men likevel ikke. Hvis man koker sammen skranglingen til Courtney Barnett og Kiwi Jr., og legger til meloditeften til The Posies, tror jeg vi er på sporet. «Expert In A Dying Field» er en jovial skive som bare kan settes på fra start, men det er sikkert en fordel å være i fart. Sol og bil, er anbefalte stikkord. Også solbriller, da.
The Black Angels – «Wilderness Of Mirrors»
(Partisan Records)
Austin-bandet har kommet ut med nok et mørkt og mystisk album med psykedelisk rock. De fuzz-tunge gitarene som surrer i bakgrunnen, er like deilige og sløve som de skal være når de fungerer som forlengete armer av inspirasjonskilden The Velvet Underground. Vokalen er også like karakteristisk nedtonet som før. Selv når de forsøker å virke «lystigere», er de på samme oppstemtnivå som The Brian Jonestown Massacre og Allah-Las. Om enn ikke like surf som sistnevnte, men et godt stykke inni garasjen er de uansett. «Wilderness Of Mirrors» er en plate som jeg fint kan sidestille med min «Passover»-oppvåkning fra flere år tilbake, og hadde denne kommet ut for ca. førti år siden, ville goth-rockerne og post-punkerne stått i kø for å skaffe seg et passe digg og depressivt eksemplar. At The Black Angels slipper litt opp på eksempelvis «Here & Now», «100 Flowers Of Paracusia» og «Vermillion Eyes», er bare kledelig motvekt til det ellers så tåkete lydbildet. Også «Firefly», da dere. Franske 60-tallsvibber med kjappe assosiasjoner til Gwennos rytmer på «An Stevel Nowydh». Får du høl i tenna av vanlig poprock, eller er sprekkmett på lett indiepop, kan du ta deg en tur inn i «Wilderness Of Mirrors» og lytte deg gjennom fjorten låter med atypisk mørke. Og nei, det er ikke noen Fish her gården.
The Kooks – «10 Tracks To Echo In The Dark»
(Lonely Cat)
Det er 16 år siden The Kooks’ debutalbum «Inside In / Inside Out» kom som et friskt gitarbasert poprock-pust på den britiske indie-scenen. Med sine ungdommelige og naivistiske singler som nettopp «Naïve», «Ooh La» og den catchy «She Moves In Her Own Way», virket det som nykommerne hadde suksessoppskriften klar, men den gang ei. Etter debuten ble de gradvis mer polerte i formen samtidig som kreativiteten tilsynelatende gikk nedover. På «10 Tracks To Echo In The Dark» er det dog opptur å spore. Til tross for variabel besetning gjennom årenes løp, holder dagens tre bandmedlemmer konseptet brukbart i tømmene med vokalist Luke Pritchard som kusk. Hans gjenkjennelige, til tider, lett stakkatoformidling kommer til uttrykk på dette siste albumet. På samme måte som The Foals virker The Kooks å benytte seg av synth innimellom poprock-slagene, og når de spretter litt opp på tonene, virker dette som en hørbar sak i sin sjanger. «Connection» og «Oasis» er eksempler på melodiøse synth-baserte låter. Låta «Cold Heart» er kanskje den mest finurlige fordi den har en lett oppstemthet i melodi, en nedstemthet i tekst og noen kreative partier. Mot slutten av låta er det også mer enn tittelen man kan assosiere med Michael Kiwanuka, men det finner du ut selv om du er nysgjerrig nok. Denne skiva er lettfattelig, og enkelte låter funker veldig fint. Betenkeligheten er hvor lenge man klarer å opprettholde interessen for helheten.
Rina Sawayama – «Hold The Girl»
(Dirty Hit)
Japansk-engelske Rina Sawayama smeller til med et elegant electro-popalbum som vokalmessig ligger et underlig sted mellom Michelle Zauner i Japanese Breakfast og Natalie Laura Mering aka Weyes Blood. Tittelsporet blander inn så mange referanser at det bare er å sette seg ned og telle alle kjente låter du klarer å finne elementer fra. Disse tretten sporene er ikke bare et referansebasert radiopopsammensurium, men i en miks av electronica og poprock, er det uunngåelig å reflektere over at «noen» har satt seg greit inn i pophistoriens utvikling. Like fullt er dette Rina Sawayamas verk, og det er noe teatralsk over hennes popflytende eliksir. Vil du riste litt på skjelettet og “lipsynce” som når en dancepop-låt frivillig eller ufrivillig slår inn, er «Hold The Girl»-skiva en alternativ variant for kommersielle utløp (der du smiler fornøyd fordi du fortsatt synes popmusikk er ganske gøy).
Muse – «Will Of The People»
(Warner)
Muse har snart tretti år i rampelyset med sin voluminøse space rock, og bandet har testet flere ulike retninger i det alternative rockeuniverset med sitt elektroniske fundament. Devon-trioen er forgudet av fansen, og har ofte vært kritikerroste, mens resten av verden ikke alltid skjønner så mye av dem. På det nye albumet vil de som ikke gir Muse en sjanse ramle fort av, for på tittelsporet åpner de med glamrock som ville fått Mark Bolan til å stusse litt, og fortsetter så med «Compliance», som, sett i lys av siste års hendelser, sparker verdenssamfunnet midt i pappen på flere plan. Deretter utvikler det hele seg til å bli en slags angstfylt og småsint musikal. Jeg vet ikke helt om det vaier en rockeopera-vind over artistene denne høsten, men noe er det i hvert fall. Mer om dette kommer i en annen anmeldelse. Alt jeg kan konkludere med her, er at «Will Of The People» er et emosjonelt landskap av høye fjell og dype daler hvor energisk synth og til tider passivaggressive trommer, og “åh-så-sinna”-gitarer slynger deg rundt. Fra «Euphoria» til «We Are Fucking Fucked» på de sju siste minuttene sier egentlig alt om platas tematikk. Dette er som «War Of The Worlds» på speed, men det er kanskje det Muse forsøker å formidle?
Death Cab For Cutie – «Asphalt Meadows»
(Atlantic)
Etter 25 år og ti studioalbum er det fortsatt litt vrient å bli ordentlig klok på hva dette Washington-bandet prøver å formidle med sine snille emo-synthbaserte indierocklåter. Nokså hørbare låter om kjærlighet i en eller annen form, javel. Men, ellers? Death Cab For Cutie har som oftest gitt ut album som er helt på det jevne som «Transatlanticism», «Codes And Keys» og «Narrow Stairs», men det går dessverre en del tid mellom høydepunktene. Med «Asphalt Meadows» gjør Ben Gibbard og kompani nok et forsøk på å engasjere lytteren med passe flate låter, for foruten småpene «Pepper», «I Miss Strangers» og «Fragments From The Decade», er dette egentlig ganske stusslig. Denne skiva er hvert fall milevis unna den bitende og suggererende psykosen i «I Will Possess Your Heart».