Sun´s Signature – «Sun´s Signature»
(Partisan Records)
Den ufrivillige dronningen av drømmepop er tilbake med en smakebit av luftig eleganse, og forhåpentligvis er det enda mer i vente fra Elizabeth Fraser etter denne femspors EP-en.
Sun’s Signature er et alternativt samarbeidsprosjekt mellom drømmedronning Liz og hennes nåværende make, Damon Reece. Prosjektet har sin opprinnelse fra over ti år tilbake der flere av låtene på denne EP-en allerede fantes i en slags «demo-innpakning» sammenliknet med dagens utgivelse. Like fullt ble visst noen av dem spilt live. Nå er de kledt i en noe annen drakt, og er så innmari fine.
Elizabeth Fraser var vokalisten i den eventyrlige skotske trioen Cocteau Twins. Med Frasers daværende partner Robin Guthries særegne komposisjoner, utfylte de hverandre mer musikalsk enn privat. At bassist Simon Raymonde holdt ut de to andre medlemmenes uforholdsmessige forholdsproblemer, er en annen historie. Cocteau Twins-diskografien består av seks plater utgitt på 4AD-labelet, og de to siste på Fontana. Etter dette var magien over for både band og ektefolk.
Til tross for sin vanvittige stemmeprakt, har Liz Fraser egentlig aldri jobbet for å få en skikkelig solokarriere. Hun er mer kjent for å låne bort stemmen sin til ulike konsepter som eksempelvis 4AD-konstellasjonen «This Mortal Coil», hvor hun blant annet har sunget Tim Buckleys fantastiske «Song To The Siren» på en enda mer fantastisk måte. Det begynner å bli førti år siden denne kom ut, men du verden hvor godt sakrale harmonier holder seg. Uten å gå ytterligere i dybden på Frasers vokale bidrag for en rekke artister, er det uansett på sin plass å nevne, for mange det helt åpenbare, at hun har vokalen på Massive Attacks knallsingle «Teardrop».
Og hvem er så denne heldige Damon Reece, tenker du kanskje? Jo, det er en trommeslager med fortid fra både Spiritualized og en nitrist utgave av Echo & The Bunnymen (uten Ian McCulloch). Reece kan likevel mest assosieres som passe stabilt medlem av Bristol-bandet Lupine Howl, men hva er nå det, tenker du muligens igjen? Jo, nå skal du høre…neida, eller joda; et rockeband som bl.a. har forsøkt å samarbeide litt med Massive Attack, men det er nok med sin Liz at Damon Reece skal gjøre suksess. For på Sun’s Signature er det mange nydelige melodilinjer selv om det tar litt tid før man klarer å gripe fatt i alle nyansene. Her er det altså bare å lytte på Sun’s Signatures selvitulerte EP, for med i underkant av en halvtime i spilletid, er dette veldig å overkommelig mengde å loope på.
Frasers uforståelig forlokkende vokal starter Sun’s Signature med stilige «Underwater». For dem som tenker at «Underwater» er inspirert av Blonde Redheads «Elephant Woman» fra 2004, er det nok, hvis i det hele tatt noen logisk relasjon, omvendt, for denne låta ble opprinnelig utgitt av Elizabeth Fraser som solosingel i 2000. Låta starter som en lys versjon av Tom McRaes «You Cut Her Hair» til å drive deilig av gårde ispedd en aldri så liten dose av trip-hop. Grangemouth møter Bristol, der altså.
Det som er ganske fascinerende, er at Genesis’ gamle gitarhelt fra prog-tidens dager, Steve Hackett, helt uventet bidrar her. Ikke minst med herlige psykedeliske gitarlinjer på singelen «Golden Air», der Elizabeth Fraser vokalt svever seg gjennom min imaginære betrakting av frodig skog på øyriket. 80-talls Cocteau Twins møter altså 70-talls Genesis. Angivelig skal Fraser og Reece ha beundret Hacketts tryllerier på Genesis-albumet «The Lamb Lies Down On Broadway», men akkurat denne så jeg virkelig ikke komme.
At Reece er perkusjonist, er det liten tvil om. Han kan sitt fag, og på «Bluedusk» starter ballet med lette (!) pauker mens Liz fraserer med ømhet. Mon tro om denne låten er en kjærlighetserklæring til deres felles datter? Låta «Apples» innledes med spanskinspirert gitarspill, og denne er litt som om All About Eve skulle fått audiens i studio med dronning Elizabeth. Dette er en deilig solstråle i døsig dis, og egentlig som skapt for cocteauenes «Victorialand»-album fra 1986. Avslutningen «Make Lovely The Day», hvor Liz Fraser bare akkompagneres av Steve Hacketts akustiske gitar, gir en lytteopplevelse der det igjen bare er å lukke øynene og drømme seg bort mens eminente gitarbroderier og strofer som «rise and make lovely the day» formidler den perfekte forbindelsen mellom følelser og musikalitet.
Som du sikkert forstår er min oppfatning at det knapt finnes noen over eller ved siden av Elizabeth Fraser hva angår vokale drømmerier. Hun er en av de få britiske vokalistene som virkelig skulle gjort mer ut av sin glitrende stemme, sånn rent karrieremessig. For stemmen hennes forblir et helt eget instrument som hadde fortjent presentasjon i vesentlig videre spekter enn hva massene hittil har fått med seg. Med Sun’s Signature har den tilbaketrukne damen dog sjansen til å skinne for flere enn tilårskomne post-punkere, gothere og svorne Cocteau Twins-fans.
Produksjonen på denne EP-en er strålende, og detaljene materialiserer seg i stadig nye vendinger om man bruker litt tid. Og der Cocteau Twins ofte kombinerte engelsk tekst med gæliske strofer og mouth music dynket i overjordisk og atypisk lydbilde, er tekstene på Sun’s Signatures låter i det minste engelske nok til å kunne tolkes i ulike retninger av kjærlighet, årstider, eksistens og natur. Fasit får man nok aldri.
Det er noe poetisk og fortryllende over det hele som gjør at Elizabeth Fraser og Damon Reece virker å være skreddersydde for hverandre, også musikalsk. Slik sett, er det egentlig bare å glede seg til en ordentlig langspiller, om den noen gang kommer, da. Man vet aldri med kunstnere, for foreløpig er ikke utgivelse av et etterlengtet album skrevet i stjernene. En avtale er kanskje allerede gjort i solens tegn, så gjenstår det å se om signaturen er gjeldende.
