Port Noir – «Cuts»
(Despotz Records)
Svenske Port Noir holder seg i samme havn, men det er lysere i horisonten enn tidligere.
Hva er det med disse svenskene og musikk!? Hadde det ikke vært for VM og OL i nordiske grener (les: ski), så hadde det vært seriøse mindreverdighetskomplekser ute å gå her. Her får vi altså Port Noir midt i fleisen, og det like etter at Ghost har sendt «Impera» ut i verden med kostymer og pyro, men nok om det.
Port Noir startet i 2011, og kom med første albumet «Puls» i 2013. Med albumet «Any Way The Wind Carries» fra 2016 satte de seg selv virkelig på kartet med låter som tittelsporet «Any Way The Wind Carries» og «Diamond». Sammenligningene med band som Biffy Clyro og Bring Me The Horizon er høyst relevante, da de også er inspirasjonskilder for bandet.
På «Cuts» kan vi høre at utviklingen forsetter, og her er det ting å glede seg over. Dette er spretten og progga rock, krydret med mange andre sjangre, uten at det blir vingling av den grunn. Mange vil hevde at de med fordel kunne vinglet mye mer. «Cuts» åpner uvanlig, med kanskje den beste låta på albumet. «All Class» er virkelig klasse! Nå kan jeg avsløre at resten av låtene ikke er all class, slik det også har vært med de tre foregående albumene fra bandet. De leverer som regel halvt om halvt, og jeg har tenkt flere ganger at Port Noir er det optimale EP-bandet. Men det hjelper bra på når halvparten faktisk er all class.
«Wild» tar det videre med en kort drum&bass-preget låt, som er erke-Port Noirsk. «Sweet & Salt» kommer så, og den er både catchy og svevende på samme tid. Rytmene er tight i vokal og musikk, noe som altså kjennetegner de fleste av bandets låter. «Emerald Green» er leken og melodiøs til tusen. Vokalist Love Andersson viser her vokalprestasjoner med rot i andre sjangre også, og låta setter seg umiddelbart. «Deep Waters» er av de bedre på «Cuts», og Andersson synger med overbevisning og sin sedvanlige snert og attitude. Det gir et ekstra rytmelag i lydbildet.
Andreas Hollstrand på gitar bidrar også med rytmestyring, med sine riff à la Tom Morello fra Rage Against The Machine/Audioslave. Og riff à la Morello fortsetter på «Preach», og fremstår dermed litt lik foregående låt. Den er likevel et naturlig bidrag på «Cuts». «Unclean» og «Monument» tar stressnivået ned hos både artist og lytter, pop-ish som de er. Og det passer greit før «Monument» krever sin oppmerksomhet som siste låt ut.
Port Noir leverer her sitt best sammenskrudde album til nå, og det er flere låter som bare må høres om igjen enn tidligere. Likevel sitter man igjen med en følelse av å ha hørt for mye, for en svakhet ved albumet er at det tidvis kan bli mye likt. Det blir rett og slett overdose i monotoni, men akkurat det skal ikke få skygge over de virkelige bra låtene på albumet. Man kan jo tross alt skru av når man vil i 2022.
«Cuts» kunne vært skikkelig biff, men står igjen som biff à la Lindström med noen riff à la Morello. Totaliteten gjør like fullt at volumknappen vris til et anstendig nivå.
