Positiv post-grunge

Feeder spiller alternativ, men stødig musikk mange kan like, og «Torpedo» er deres 11. studioalbum. Vokalist og gitarist Grant Nicholas har lekt i studio sammen med Tim Roe, og sistnevnte har også produsert for Feeder ved tidligere anledninger. Noen trekker paralleller til Ash og Biffy Clyro, men skulle du kjenne igjen noe Coldplay-aktig på «Torpedo», tar du heller ikke feil. Tim Roe har sågar vært produsent for Coldplay og The Killers, og han har en viss tendens til å dra med seg det samme lydbildet over til andre artister.

«Torpedo» har mye grunge i seg; du vet, musikken fra Seattle på 90-tallet. I 2022-innpakning høres dette noe glattere og mer velpolert ut enn for 30 år siden selv om det krydres med prog-elementer og røffe riff her og der. Feeder ønsket å lage noe lystig og positivt i en tid hvor det ellers er mye mørkt på gang, og de har til en viss grad lyktes med det. For her er det mange gode indierocklåter, med litt ekstra vreng på gitaren.

Noen låter å nevne er blant annet tittelsporet «Torpedo» med distinkte riff og et passende melodisk refreng.  Denne får litt fart på sakene etter åpningslåta «The Healing», som handler om at vi må stå sammen i en vanskelig tid. Innhyllet i strykere og gitargrep fra «Elderly Woman Behind The Counter In A Small Town» med Pearl Jam, kaller Grant Nicholas selv denne låta for en «universal recovery song».

Låta «Magpie» pøser på med et passe skranglete riff fra start, og har punch nok. Alice In Chains sin «Sludge Factory» blir enten hyllet eller kopiert underveis, noe som igjen viser elementene av grunge i mange av låtene på dette albumet. Det bølger fint gjennom hele albumet, og variasjonene mellom britpop og powerpop fungerer bra. Solide «Submission» avslutter albumet på fint vis. Dette er poprocklåt som i perioder får tankene i retning av Simple Minds, og må sies å være en av de bedre låtene på en post-grungeskive som står seg musikalsk godt i sin sjanger.

Generelt sett blir låtene stadig bedre for hver gjennomlytting, og det som kan virke litt intetsigende ved første møte, setter seg ganske godt etter hvert. Likevel er det på sin plass å nevne at det tidvis blir vel mye «lydgrøt» på «Torpedo». «Coldplay-lyden» passer ikke alle låter like bra, og det er aldri «copy/paste» å mikse et album. Akkurat dette burde Tim Roe og Grant Nicholas så absolutt vite.

Feeder-fans er nok relativt fornøyde, og nye interessenter vil også tilkomme. Jeg har kost meg med albumet, og befinner meg et sted midt imellom nevnte grupperinger. Det er lett å høre gjennom hele skiva uten å lengte seg vekk til andre band, og det i seg selv må jo være et greit skussmål.