Wolf Alice – «Blue Weekend»
(Dirty Hit)
Wolf Alice’ nyeste album «Blue Weekend» består av solide drømmepoplåter i varierende nyanser som frontfigur Ellie Rowsell vokalmessig formidler strålende. Såpass strålende, at det er vrient å fri seg fra tanken om at denne skiva er den mest gjennomførte i bandets diskografi.
Selv om London-kvartetten har flere utgivelser på samvittigheten, er «Blue Weekend» kun det tredje studioalbumet siden Wolf Alice startet opp som band for litt over ti år siden. Utvalget på dette førtiminutter lange albumet, glir elegant over i hverandre; om det så er shoegaze og dreampop, eller reinspikka indie-poprock.
For min del, er nok dette ett av de aller beste albumene 2021 hadde å by på, og jeg antar at de som allerede har hørt på, eller tar seg tid til å lytte seg gjennom alle låtene, vil være ganske så enige i at produsenten Markus Dravs’ håndspåleggelse gir et finfint lydbilde. Dravs har blant annet lekt i studio med Björk, Brian Eno, Florence + the Machine, The Maccabees og Arcade Fire tidligere, så kvalitet og erfaring skorter det ikke på. Resultatet her er et «Blue Weekend» som fungerer uansett ukedag, året rundt.
Albumdynamikken er smart, og innledningen «The Beach» er en snikende låt som gradvis øker i volum, med introlinja, en anelse omskrevet, hentet fra skuespillet Macbeth. Rytmisk og svevende uttrykkes Shakespeares heksers utsagn: «When will we three meet again in thunder, lightning, or in rain?» hvorpå du videre blir ført inn i en verden der det kjennes som Slowdive dramatisk vil dukke opp i kulissene. Så er låta plutselig ferdig. Hvor resten ble av, oppdager du sannsynligvis ved teppefall når drømmepopen i «The Beach II» til slutt fader ut i endelig stillhet.
I mellomtiden er det bare å nyte rådeilige «Delicious Things». Liker du denne låta, kan du egentlig bare glemme det hverdagslige du driver med en halvtime til, og heller bruke resten av denne til esoteriske fjerning. Denne låta inneholder alle elementene fra øvrige albumspor; godt foredlet til en massiv og smakfull eliksir.
For nå kommer drømmepopperlene på en snor, bare midlertidig avbrutt av edgy «Smile» og post-punklekne «Play The Greatest Hits». Ellie Rowsells stemme er varm, og det er mye hjerte og en del smerte som skal formidles; som eksempelvis den enkle balladen «Safe From Heartbreak (if you never fall in love)». En annen favoritt er «Lipstick On The Glass». Dette er en låt som Elizabeth Fraser fint kunne formidlet i et Cocteau Twins-univers. Om noen også hadde nevnt en dose Anneli Drecker i samme åndedrag, eller bare litt Bel Canto på «How Can I Make It OK?», synes ikke det å være helt utpå viddene heller. Referanserammene er vide, men de undergraver ingenting. At både «Last Man On Earth» og «Feeling Myself» fint kunne fått plass på en Billie Eilish-plate, bør gi en grei indikasjon på tidsriktig tilnærming. Like fullt er det fortsatt Ellie, og ikke Billie som er stjerna her.
Søte og triste «No Hard Feelings» er en kort fortelling hvor hovedpersonene som skiller lag, forlater hverandre uten behov for å lage ubehagelige scener. Stillfarent og vemodig med enkel og pen gitarplukking i bakgrunnen. Å tone shoegazens karakteristiske gitarlyd helt ned, er noen ganger lurt.
Totalt sett, er dette albumet en herlig lytteoppeopplevelse, hvor spekteret går fra komplekst øs til melodisk døs med scener så interessante at man med fordel kan drømme seg bort en liten stund.
