Monica Heldal – «Ravensdale»
(Drabant Music)
Av musikkpressen er hun plassert i en sjangermiks av americana, folk og indiepop. Ikke heng deg opp i det! Monica Heldal lager musikk du ikke har hørt før her til lands.
Selv om det er fem år siden forrige plate «The One In The Sun», holder hun stø kurs videre med hennes allerede godt gjenkjennelige musikalske uttrykk. Dette handler ikke bare om låtskriving, men også om hva slags utstyr som benyttes under innspilling, som mikrofoner og gitarer, samt medmusikanter og produsenter. På «Ravensdale» er Cato Thomassen fortsatt med som gitarist og produsent, og de har fått selskap av en av landets kuleste trommiser, Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Spidergawd, m.fl.).
«Ravensdale» har mange vokalspor oppå hverandre og mye reverb (romklang), som gir et svevende og mer abstrakt lydbilde enn på tidligere utgivelser. Dette kan gjøre det vanskelig å få skikkelig tak på låtene ved første gjennomlytting.
Vi er et stykke unna «The One In The Sun” fra 2016 i form og uttrykk, for denne utforskertrangen med reverb og mange vokalspor setter premissene for hele plata. Om man liker det eller ikke, får bli opp til hver enkelt å avgjøre. Låtene er jevnt over gode, og enkelte av dem er veldig gode. «Ravensdale» fyller ørene med Heldals velplasserte fingerspill, og Cato Thomassen oppå og rundt, som i et parallelt musikalsk univers. Det utbroderes med fine små riff og toner for å underbygge melodilinjene, samt bygge opp til nye vendinger i låtene. Kapstad på trommer gjør akkurat passelig mye ut av de låtene han bidrar på.
Å anmelde hele «Ravensdale» låt for låt blir fort overflødig, dette er en plate man antagelig ikke stykker opp så ofte. For å nevne noen høydepunkter, så begynner det hele rolig og fint med låta «Ravensdale Reprise». Stemningen settes med en gang, og bærer bud om at det er mer spennende på gang. «It Could Still Be A Good Day» er luftig og svevende med fine vokalspor og et refreng som fester seg litt kilent under hjernebarken. En times skitur i marka med denne på hjernen gikk helt fint uten å bli lei.
«Prairie» byr på nydelig melodi og vokal, og er platas høydepunkt i mine ører. Som oppegående gitarist liker jeg rytmevekslingene i fingerspillet og alle småriff i bakgrunnen, noe som igjen bekrefter at Monica Heldal og Cato Thomassen er mer enn OK på gitar.
At «Ravensdale» er bra saker, er det ingen tvil om. Kanskje har Cato og Monica strukket strikken så langt det går i forhold til produksjon og svevende lydbilde, og kanskje finner de en mellomting mellom lekenheten på «The One In The Sun» og det svevende og vakre på «Ravensdale» ved neste korsvei? Jeg skal i alle fall følge ivrig med videre på hennes musikalske ferd. Gi plata en sjanse, for den skinner tidvis.
Dette innlegget ble først publisert i PULS våren 2021.
