Melodisk monotoni

Med albumet «Untame The Tiger» vender amerikanske Mary Timony tilbake som soloartist etter nesten tjue år. Nå skal det sies at hennes karriere som musiker har vært ganske innholdsrik ettersom denne har strukket seg over tre tiår. Hun har bidratt i alternative rockeband som 90-tallets Autoclave og Helium, og videre innpå 2000-tallet med Wild Flag, og hun er fremdeles medlem av Ex Hex. Det siste bandet lyder for øvrig navnet til tittelen på Timonys forrige soloalbum fra 2005. Siden «Untame The Tiger» kun er Timonys fjerde soloalbum, har hun med andre ord likt å leke mer i band enn å gå solo; såpass mye at hun selvsagt også måtte lage en ekstra plate som Mary Timony Band.

Mary Timony har ikke alltid vært så synlig for allmuen, men hun har likevel vært en anerkjent figur i musikkbransjen siden begynnelsen av 1990-tallet. Som låtskriver og vokalist, og ikke minst som gitarist, har hun gjort seg bemerket med sin egenartete stil. Måten hun trakterer instrumentet på, er på ingen måte prangende, men bra nok til at hun i fjor havnet på musikkmagasinet Rolling Stone sin topp 100-liste over de beste gitaristene gjennom tidene. På den lista finnes det flere andre gitardyktige damer, og Carrie Brownstein fra Sleater-Kinney og Sadie Dupuis fra Speedy Ortiz er visst noen av dem som har inspirert Timony mest. Musikken hun representerer er en indierockete miks av noise pop, garage, math rock, folk og post-punk.

«Untame The Tiger» er en interessant utgivelse av en artist som virkelig kommer til sin rett etter å ha opplevd tøffe livsendringer i familierelasjoner. Mary Timony brukte en stund på å spille inn denne skiva, og musikken ble en måte å møte utfordringene på. Hun ønsket å være så ærlig og sårbar som mulig, og albumet reflekterer hennes indre verden på et personlig plan. Musikalsk sett er «Untame The Tiger» en blanding av indierock, folk og litt psykedelia, med Timonys gitarspill og stemme som bærende krefter gjennom hele skiva. Totalt består albumet av ni spor, og det er produsert av Timony selv, og noen gode medhjelpere.

Åpningssporet er albumets lengste låt, og det virker som en helt OK start. Allerede her høres det antydninger til noe som skal være en gjennomgående nerve; nemlig småskittent gitarkomp med klart strengespill lett innvevd i lydteppet. Mer scruffy gitarer kommer på «Summer», og her har Timony påtatt seg rollen som en kvinnelig utgave av Brant Bjork. Både låt og gitarlyd burde fått plass på «Jalamanta» om hun hadde tatt med seg denne låta til Kyuss-trommeslageren i 1999. Singelen «Dominoes» beskriver på en underfundig måte et forhold som ikke fungerer, samtidig som den minner om at musikk kan brukes som terapi. Låta ble nesten utelatt fra albumet, men Mary Timony fant en demoversjon hun hadde glemt, og denne ble altså mikset fram i studioet til en single.

Assosiasjonene står egentlig i kø her. Eksempelvis høres «Looking For The Sun» ut som en Kristin Hersh-låt, og apropos henne, kan Mary Timonys lydbilde kjapt relateres til Throwing Muses. Andre stilige damer som Juliana Hatfield, Liz Phair og Courtney Barnett, samt en nedtonet dose av jentene i Veruca Salt er også mulig å trekke linjer til. Og der «The Guest» er en roots-basert låt med tynne, småskjærende gitarlyder, er «The Dream» en godsløy, ja, hvorfor ikke…drøm, hvor soloartisten David Gilmour møter Link Wray. Her er det noe for enhver smak, forutsatt at du takler referansene som er nevnt over. I tillegg må du la denne skiva vokse litt, for «Untame The Tiger» er sikkert ikke for alle. Like fullt er Mary Timony en artist man bør lære seg å kjenne; særlig om du har lyst til å gjenoppleve noe av den deilige monotonien fra 90-tallets halvmelodiske indierock.