Amorøs punk

Bristol-kvintetten Idles ble dannet i 2009, men de albumdebuterte ikke før i 2017. Bandet er kjent for sin energiske rockestil som blander punk, post-punk og hardcore. Selv om de denne gangen har laget en slags samling av «kjærlighetssanger» hvor melodiene tidvis er mindre hardcore enn tidligere, er det fortsatt grei dose råskap i lydbildet, om enn ikke så vill som deres første album «Brutalism» skulle tilsi. Femtealbumet «Tangk», som er produsert av den amerikanske DJ-en Kenny Beats, Radioheads trofaste studiomann Nigel Godrich, samt Idles’ egen gitarist Mark Bowen, utforsker musikalske grenseganger med temaer som i praksis blir assosiert med lystigere lyd, nemlig dyp takknemlighet over mellommenneskelige relasjoner, livsglede og kjærlighet.

Vokalist Joe Talbot beskriver skiva som “et album av skjønnhet og kraft”, og understreker at hver låt er en kjærlighetserklæring; altså gaver av oppriktig godhet til verden. Intensjonen er god, og rent musikalsk er jo «A Gospel» en ganske nedpå og fin låt i så henseende. Dog handler teksten om et forhold som sprekker, og låta er laget litt på samme måte som når Shame blir noe mykere i uttrykket. På den annen side skal man ikke kimse av ærlige og rørende tekster. Singelen «Grace» drar tempoet en anelse opp, mens øvrige singler «Gift Horse» og «Dancer» gjør at Idles virker mer som seg selv igjen. Kanskje særlig «Dancer», som på et vis minner om en blanding av landsmennene Sleaford Mods og Yard Act med sine spoken word-partier. Her får de også ekstra vokalhjelp av James Murphy og Nancy Whang fra LCD Soundsystem. Låta har blitt fremhevet som en hyllest til dansens glede og kjærligheten, så får du høre selv og kjenne etter om du ville slått til noen eller slått deg løs, og i så fall; på hvilken arena skulle du utfoldet deg? På et discotek er det garantert ikke.

Når vi først er i gang med underlige stilbrytninger; husk igjen at stikkordet er kjærlighet, og så smekker du nettopp det ordet inn i Idles’ særegne lydpakke. Da får du nok et gøyalt eksempel på forvirring om du ikke er fortrolig med Idles’ friske fraspark. For låta «Hall & Oates» refererer direkte til den amerikanske soulrock-duoen Daryl Hall og John Oates som hadde låter som «She’s Gone», «Private Eyes», «I Can’t Go For That (No Can Do)» og «Maneater» på 70- og 80-tallet. Sjangeren denne duoen representerer er selvsagt noe ganske annet enn hva Idles gjør, men Joe Talbot er tydeligvis såpass fornøyd med tingenes tilstand her i verden at det å melde at han føler som om Hall & Oates smører øregangene med behagelig soulrock når han kjenner på verdifulle vennskap, er helt innafor. I formidlingen ligger tanken om å være så happy at man nærmest er “forelsket” i vennene sine. Spesielt i dette tilfellet er det ervervelsen av nytt vennskap med soulpopperen Willie J Healey og deres felles kompis, Jamie T, som var katalysatoren for akkurat denne låta.

Albumtittelen skal visstnok være en onomatopoetisk oppfatning av gitarlydene bandet pleier å slenge ut. Akkurat dette har jeg ingen kommentarer til, annet enn at det sikkert er slik de harde gitar-twangene høres ut for et høytspillende band. Uansett er «Tangk» et interessant eksperiment som vil favne fans samtidig som Idles antakelig mister noen lyttere i forbifarten fordi musikken på denne skiva er litt vrien å plassere. Å dominere rockescenen er en kunst, og bandet er allerede i gang med sin Europa-turné. Her til lands får Øyafestivalen besøk av Idles i august. I mellomtiden kan du fundere på hva «Tangk» har med kjærlighet, håp, motstand og identitet å gjøre, og ikke minst om noen av medlemmene en dag har tenkt å ta en soul-pop-rockete vei à la «Hall & Oates». Foreløpig er vel ikke den retningen i sikte, men man vet aldri. Joe Talbot, Jamie T og Willie J Healey har visstnok allerede lekt med tanken om å danne et eget soulpop-band, så om ikke Idles som band gjør dette direkte selv, er jo avarter med vokalisten i spissen en besnærende idé. Uansett kalles tredjelåta på dette albumet «POP POP POP», så kanskje noen går i det musikalske omkledningsrommet og tester en ny drakt?