Kompleks lyttelykke

I 2015 kom New England-gjengen Earthside ut av intet med ett av det årets sterkeste utgivelser, «A Dream In Static». Etter dette ble det relativt stille. Lista var muligens lagt for høyt til å hasteprodusere et oppfølgingsalbum i gata cinematic rock, som er en blanding av metall, progressiv rock og klassisk musikk. Bandet selv sier at de trengte tid for å stake ut kursen for et nytt album. Dette skulle vise seg mer å bli et langt mer utfordrende samarbeidsprosjekt mellom bandets medlemmer, snarere enn hva arbeidsformen på debutalbumet var. Akkurat den nyeste samarbeidsformen tok nesten livet av både folk og band. For mange kokker på kjøkkenet kan, som kjent, føre til mer rot enn mat, og det tok lang tid å enes om menyen som skulle presenteres på «Let The Truth Speak».

2015-albumet var relativt lett å lytte inn med distinkte musikalske vendinger i en rekke sjangere tilpasset talentfulle gjesteartister på vokal, og det fungerte som bare det. På sitt siste album «Let The Truth Speak» fortsetter Earthside i enda større grad med gjesteartister, men den eneste returnerende gjestevokalisten er Daniel Tompkins fra TesseracT. Hyggelig nok får vi også et norsk bidrag ved trommis Baard Kolstad fra Leprous. Mer om det senere. Tematikken på «Let The Truth Speak» er av eksistensielle proporsjoner, med skråblikk på alt som er galt med den verden vi lever i. Komposisjonene er tematiske, og fremstår filmatisk fortellende gjennom sine mange lag av lyder og inntrykk. Er du av typen som foretrekker ukomplisert vei til lyttelykke, er ikke dette albumet eller bandet, for den saks skyld, noe for deg. Liker du derimot fusion og progressiv musikk med modningsbehov før det virkelig smeller, er både album og band midt i blinken.

Åpningslåta «But What If We’re Wrong», er en strålende instrumental som setter stemningen for resten av albumet. Som alltid på Earthsides låter, er perkusjon ett av fokusområdene. Trommeslager Ben Shanbrom er meget habil selv, men her har bandet med den Brooklyn-baserte kvartetten Sandbox Percussion for å piffe lydbildet enda mer opp. På samme måte er nevnte Baard Kolstad med på «All We Knew And Ever Loved», og der trommes det i hans umiskjennelig tunge og kraftfulle stil. Dette bidrar til et noe annerledes rytmisk lydbilde enn eminente Shanbrom selv kan bidra med. Utover dette er det instrumentale ivaretatt av bandets øvrige medlemmer. Jamie Van Dyck på gitar leverer utfyllende toner, fills og tyngde der det trengs. Frank Sacramone på keyboard har nok å henge fingrene i, uten å bli for fremtredende, og Ryan Griffin basser akkurat passelig uten å drukne i alle andre lyder og bidrag.

Balansen mellom band og gjester er intakt selv om alle gjesteartister får skinne godt på kreasjoner som leveres. Her er det spennende vokale bidrag i fleng fra relativt ukjente utøvere. For eksempel presenterer soloartist Kenturah fra Canada seg virkelig for et større publikum på energiske «We Who Lament». Stemmen hennes er full av sjel og flyt, og passer perfekt til låta som bølger nydelig i Earthside sitt signaturlandskap. «Pattern Of Rebirth» med vokalist A.J. Channer fra det langt mer kjente rap metal-bandet Fire From The Gods høres tidvis ut som Lajon Witherspoon fra Sevendust, som faktisk gjestet låta «Mob Mentality» på «A Dream In Static». A.J. Channer preger dog denne låta ypperlig med sitt vide vokalspekter, og det hele virker svært godt satt sammen etter noen gjennomlyttinger.

På «The Lesser Evil» er saksofonist Sam Gendel og vokalist Larry Braggs (Tower Of Power og The Temptations) bidragsytere. Jeg endte med å skippe gjennom denne låta de første gangene, for blåserrekka og det som ved første møtet virket som en dårlig sammenskrudd låt, føltes som et unødvendig bidrag. Man er jo ikke særlig troverdig som skribent om man unnlater sine plikter, så jeg gjorde en innsats for å forstå hensikten, og etter en hel del gjennomlyttinger løsnet det til slutt. Som med «Mob Mentality», er dette en låt som inneholder såpass mye at den muligens står igjen som albumets sterkeste bidrag. Alle låtene er heldigvis ikke bare lag på lag og vanskelig å komme inn i, for noen fester seg umiddelbart. Som «Denial’s Aria». Dette er en vakker sak, med moody stemning og interessant sammensetning av artister. Nevnte Keturah er også med på denne i tillegg til den latviske singer-songwriteren VikKe og harpeduoen Duo Scorpio, bestående av Kristi Shade og Kathryn Andrews. Nevnte VikKe dukker igjen opp på låta «Vespers» sammen med den russiske Gennady Tkachenko-Papizh. «Tyranny», med vokalist Pitram Adhikary er en låt som sitter godt fra første lytting. Denne drar klare linjer tilbake til debuten, men står samtidig fint på egne ben.

Gennady Tkachenko-Papizh er også med på tittellåta «Let The Truth Speak», der Daniel Tompkins har hovedrollen på vokal. Tompkins er en særdeles fleksibel vokalist fra en rekke band, deriblant TessarrecT og diverse soloprosjekter. Hans forrige bidrag for Earthside var på tittellåta «A Dream In Static», og er så visst verdt en lytting, hvis du ikke allerede er kjent med sakene. Oppsummert så er «Let The Truth Speak» en intelligent videreutvikling av debutalbumet fra 2015, og fremstår omtrent som en løk. Lag på lag med oppdagelser for lytteren som gir den tiden det fortjener. Ved første gjennomlytting er det bare et par tre nevnte låter som er relativt ferdig skrellet, mens resten krever sitt av tid og interesse. Belønningen er et album man kan kose seg med lenge, og vil ha levetid helt til gutta i Earthside kan enes om en neste utgivelse. Vi belønner albumet med velfortjente 10 på volumskalaen. Sett av litt tid selv hvis du vil mene det samme.