Luke 2

London-bandet The Clash var, med vokalistene Joe Strummer og Mick Jones i front, en litt annerledes skrudd sammen gjeng enn øvrige band innen britisk punkrock i samme periode. Der Jones også trakterte sologitaren, var Strummer rytmegitaristen. Og for å komplettere rytmeseksjonen hadde de Nicky “Topper” Headon på trommer, og Paul Simonon hadde kontroll på bassgitaren. Vel, kontroll og kontroll, Simonon. Coveret til The Clash sitt legendariske tredjealbum «London Calling» fra 1979 viser den normalt kontrollerte Simonon som knuser sin Fender Precision-bass på scenen under en konsert i New York noen måneder før albumutgivelsen. Årsaken til utblåsningen skyldtes angivelig Simonons frustrasjon over det altfor daffe publikummet som han oppfattet som treige nesepellere. Bassgitaren fikk derfor uberettiget juling, og fotografen Pennie Smith fanget øyeblikket som skulle pryde et av de feteste albumene som kom ut dette året. Det er ikke bare selve bildet av Simonons raseriutbrudd som er gjenkjennbart her. Fonten og fargene på omslaget var en direkte hyllest til Elvis Presley siden «London Calling» nær sagt har samme grafiske utforming som The King of Rock ‘n’ Roll sitt debutalbum.

«London Calling» er ansett som et rockehistorisk mesterverk med sine mange politiske vinklinger og fokus på samfunnsutfordringer. Albumet ble utgitt som dobbeltalbum og inneholder hele 19 spor som spenner over ulike sjangere som blant annet reggae, rockabilly, ska, pop, jazz og rock. Likevel blir The Clash som oftest omtalt som et punkrock-band. Tittelsporet, med sin karakteristiske intro, er naturlig nok blitt en klassiker, men det renner egentlig bare på med knallåter gjennom hele skiva. «Brand New Cadillac» drar rett inn rockabilly-verden, mens «Lost In The Supermarket» minner mer om tidlig indie-retning som eksempelvis Pulp skulle være med på å skape utover 1980-tallet. «Clampdown» og «Death Or Glory» er ren rock, mens glitrende «The Guns Of Brixton», skrevet og sunget av Simonon, har reggae/ska-elementer i seg. Basslinja på denne låta er blitt samplet en rekke ganger, og benyttet i andre låter. Kanskje en av de mest absurde, men spenstige versjonene basert på denne basslinja, står Norman Cooks hip hop-kollektiv Beats International for med singelen «Dub Be Good To Me» fra 1990. Denne låta har den underlige kombinasjonen av melodilinja og grunnteksten til S.O.S. Bands hitsingle «Just Be Good To Me» og Paul Simonons basslinje fra «The Guns Of Brixton». Brixton er for øvrig Simonons hjemmebane.

The Clash fortsatte sin reise med ytterligere tre skiver innpå 1980-tallet til bandet ble oppløst rundt midten av dette tiåret. Med sine seks album på omtrent åtte år, står «London Calling» igjen som The Clash sitt beste album, både musikalsk og tekstmessig. Denne skiva som utfordrer konvensjonene og helt klart inspirerer lytteren, har tålt tidens tann. Har du ennå ikke gitt skiva en sjanse, er det på tide å lytte og vurdere kvaliteten selv. «London Calling» er uansett å betrakte som en rockeklassiker. En liten fun fact er at Royal Mail valgte å lage et frimerke med nettopp dette albumets cover som motiv i 2010. Og restene av bassen til Paul Simonon hviler i fred på Museum Of London.

Bjørn