Norske debutanter

Norske Rozario debuterer med en spennende pakke bestående av tolv heavy-låter, webshop og aktiv markedsføring. Egentlig burde tittelen vært «To The Metal Gods We Swear», for her dyrkes det metallguder fra 1970 og -80 tallet i rikelig monn. Scorpions, Helloween, Judas Priest, Accept og Gamma Ray har nok vært en del av oppveksten til bandets medlemmer. Det kunne blitt copy/paste, men Rozario styrer fint unna de åpenbare fallgruvene. Dels fordi David Rosario på vokal har sitt eget uttrykk uten å prøve å herme etter Accepts Udo Dirkschneider, Scorpions’ Klaus Meine eller Judas Priests legendariske frontfigur Rob Halford, og dels fordi gitararbeidet på albumet er som en forbedret versjon av en rekke relativt dårlig produserte heavy metal-plater fra de nevnte 70- og 80-årene, og låter derfor vesentlig bedre enn mange av sine inspirasjonskilder gjorde. Noe bra er det jo med 2023.

«Northern Light Battle Cry» er en kort instrumentalhymne som varmer opp metallmaskineriet, før tittelsporet «To The Gods We Swear»; en av albumets sterkeste låter, drar festen skikkelig i gang. Denne klistrer seg på hjernen, enten du vil det eller ikke. Du er herved advart. «Heavy Metal Rider» følger så, med «come with me, and join the ride» som budskap, og har en gitarsolo som inneholder triks på triks som er underholdning på høyt nivå i seg selv. «Nightmare In Flames» har også en masse riff og allsang, og noen av temposkiftene får tankene til fare i retning av Alter Bridge med melodiske hymner som blir biffet opp med intrikate gitarpartier. «Born Again» roer tingene litt ned, før det stupes ut i tysk metallandskap fra 80-tallet. Scorpions-vibbene er umulig å ikke få med seg, men det gjør ikke noe. For vi er på låt nummer fem, og godt inne i sfæren. Uten å gå i detalj på de neste sju låtene, kan vi avsløre at det er flust med sangbare refrenger, fete riff og godt skolerte soloer, så det er ingen grunn til å hoppe av Rozario-toget. Låter som «United We Stand – Divided We Fall» og «Heavens Falling Down» holder interessen oppe til toget stopper på siste stasjon med «Burning Up».

Om det er noe å pirke i her, så er det fraværet av en lang og monumental låt; noe alle metallband burde ha i sin katalog. Det hadde åpnet for mer variasjon, noe det er plass til i et 12-sporskonsept. «Run Of The Mill» med Judas Priest, «Skyfall med Helloween» og «Heading For Tomorrow» med Gamma Ray er eksempler på dette, og bandet hadde garantert mestret den øvelsen. Men det kommer kanskje neste gang, vi håper i hvert fall det. Vel blåst er uansett denne debuten fra Rozario. Albumet er godt skrudd sammen av Trond Holter, og artistene passer som hånd i hanske til dette musikalske formatet. «To The Gods We Swear» kommer til å slå godt an nedover i Europa også, så vi spår en travel tid for Rozario framover. Er du av de som mener heavy metal var bedre før, eller bare liker låter med punch, kjenn din besøkelsestid. Skaff deg albumet og bli med på metallfesten du også.