Wilco – «Cousin»
(dBpm, 2023)
Rutinert som alltid, men hadde kledd å være litt mer koko.
Wilco er igjen på farten, og denne gangen har de lagt sin musikalske skjebne i en ekstern produsents hender uten, offisielt sett, egen innblanding. Dersom man tenker at frontmannen Jeff Tweedy er produktiv, skal det sies at walisiske Cate Le Bon også har et visst tempo inne. Hun har allerede produsert for Deerhunter og John Grant, og i fjor ga hun selv ut en plate som artist. Så produserte hun nylig utgitte «Flying Wig» for Devendra Banhart. Hva er vel da mer naturlig enn at det nettopp er Le Bon som også trekker i trådene i The Loft-studioet på Wilcos 13. album «Cousin» når dette innovative bandets lydbilde skal dras i nye retninger?
Jeff Tweedy er selve drivkraften i Wilco, og noen ganger er det litt vrient å skille mellom Tweedy som soloartist og Wilco som band. Sånn er det gjerne når man har en markant skikkelse som utforsker forskjellige stilarter og sjangre, og som trumfer gjennom sine ideer fra album til album. Wilco har gjort det meste fra folk og country til indierock og lo-fi. Lydbildet på «Cousin» distanserer seg fra foregående albums country-retning, og de er nå mer tilbake til lyden av «Yankee Hotel Foxtrot» og delvis også «Summer Teeth». Like fullt når «Cousin» aldri nivået til disse klassikerne. Etter fjorårets album «Cruel Country» har Wilco på ny sluppet et album som påpeker problemstillinger i det amerikanske samfunnet. Allerede på låta «Ten Dead» viser Tweedy tydelig forakt for det som virker som en politisk fallitterklæring når vold og tragedier i USA, som eksempelvis masseskytinger, tilsynelatende framstår som helt normale ingredienser i hverdagen. Teksten i det første verset vitner om skarp kritikk mot samfunnets totale ignoranse: «turn on the radio / this is what they said / no more, no more…no more than ten dead».
Skivas åpningsspor «Infinite Surprise» gir akkurat det man kan forvente av Wilco, for her mikses mange elementer inn; en hurtiggående metronom eller en tikkende klokkelyd, der sekundviseren går litt kjappere enn vanlig, bistår den lavmælte vokalen til Tweedy før det siste minuttet går over i en salatblanding av synth, trommer og gitarer. Også litt kosevreng, da. «Levee» er klassisk Wilco, men Le Bon har lagt inn mer klang i lyden, så denne virker mer fyldig enn hva jeg mistenker den opprinnelig var tenkt som. Uansett intensjon, så fungerer denne låta fint, tross sin ensformighet. Når «Evicted» kommer, er det bare én låt som dukker opp som soleklar melodireferanse; «Raspberry Beret» har vel sjelden hatt en fjernere musikalsk slektning enn denne låta. Ikke bare melder Prince-nynnebehovet seg, men man får samtidig en skikkelig følelse av at Wilco dro drøye tjue år tilbake til ovennevnte gullalbum «Yankee Hotel Foxtrot». Alle de ti sporene på «Cousin» er umiskjennelig Wilco, men det er låter som allerede er nevnt samt, kanskje spesielt, fine «Soldier Child» og geniale «Pittsburgh» som sementerer albumets helhetlige form. Liker du Jonathan Wilson, liker du garantert sistnevnte låt. Særlig gjelder dette den instrumentale eksperimenteringen.
Dette alternative rockebandet, som ironisk nok tok navnet Wilco etter militærforkortelsen for «will comply», forsøker ikke nødvendigvis å operere i overenstemmelse med alt og alle i samfunnet siden rock stort sett handler om det motsatte. På den annen side har bandet definitivt samhandlet godt med Cate Le Bon under innspillingen av «Cousin», så noe har de innfunnet seg med. Le Bon har sneket inn effekter som danner et ganske så komplekst og stemningsfullt uttrykk. Sammen med Tweedys tekster om samfunnsapati og selvrefleksjoner kombinert med pene melodilinjer, har hun åpenbart klart å elte fram et rimelig godt album. Dette er egentlig ikke så overraskende, for Wilco har gjort relativt få feil gjennom karrieren. Med noen små unntak har de levert jevnt over knakende god musikk innen sjangrene de berører. Likevel ville det vært enda morsommere om Cate Le Bon hadde dratt produksjonen ytterligere noen hakk utenfor Wilcos komfortsone. For Wilco er trygge, nesten litt for trygge, Le Bons elegante touch til tross. De kunne fint akseptert flere eksterne innspill, men stabilitet er også bra.
