Royal Thunder – «Rebuilding The Mountain»
(Spinefarm Records, 2023)
Georgia-trioen er tilbake med riktig så lyttbar rock.
Det er seks år siden forrige album, og pausen har åpenbart gjort det amerikanske hardrock-bandet Royal Thunder godt. «Rebuilding The Mountain» er deres fjerde album siden debuten «CVI» i 2012, og det er åpenbart at de prøver å bygge seg opp et nytt fundament å stå på. Det vingles betydelig mindre nå, og låtene fremstår mer direkte enn tidligere. Det er mindre metal, og mer grunge og poprock. Frontfigur MIny Parsonz har en distinkt og kraftig stemme, full av heftig attitude og tyngde. Krysser man Ann Wilson og Robert Plant og fyrer opp et par sigarettpakker, er man sånn passe i nærheten av det denne vokalhybriden vil låte.
Vokalen til Parsonz bærer mange av låtene strålende, og den bidrar kanskje aller mest til de mange forskjellige stemningene i lydbildet. Ikke at bandet eller produsentene i West End Sound-studioet i Atlanta presterer dårlig, for hele gjengen leverer virkelig solid denne gangen. Dette har blant annet med miksingen å gjøre, for Parsonz er godt fremme i lydbildet. Gitarist Josh Weaver leverer progressive riff og ideer på mesterlig vis. Tilbake er også trommis Evan Diprima. Så hvordan svinger det av Royal Thunder anno 2023? Svaret er meget bra!
Åpningslåta «Drag Me» smeller ikke rett i fjeset, men glir elegant, som Patti Smiths «Dancing Barefoot», under huden på lytteren, og nesten sømløst er vi over i singelen «The Knife». Her blir det mer futt og fart. På akkurat denne er muligens Parsonz litt vel ivrig til tider, men det er nok en smakssak. Det blir bluesy vokal med mye trøkk. «Now Here – No Where» drar opp tempoet greit, og har noen psykedeliske elementer over seg samtidig som den holder seg innenfor de nye melodiske rammene i bandets nye fundament. Dette minner mye om det belgiske bandet Brutus, som vi tidligere har omtalt. Ett av høydepunktene kommer med låta «Twice», en herlig oppbyggende melodisk låt med hooks og fylde. Det er en rekke gjenkjennende variasjoner for lyttere med bakgrunn i grunge og andre 90-tallsproduksjoner. «Pull» holder poprock-stil, men blir litt vel intetsigende sammenlignet med de mange andre gode låter på albumet.
«Live To Live» redder fluksens inntrykket. Dette er en balladepreget og drømmende låt. Parsonz skinner som en diamant fra start til slutt, og det hele vokser seg frem til en skikkelig godlåt. «My Ten» er riktig så Djerv-ish, og med bittelitt mer action i svingene, kunne Agnete Kjølsrud fint rattet denne låta. «Fade» er rimelig sluggish. Soundgarden-inspirasjonen er umulig ikke å få med seg. Det er på ingen måte noe galt med det, for Soundgarden gjorde mye gromt. «The King» fyrer av i retning av Raven van Dorst i det nederlandske bandet Dool. Mye likt, og mye fint. Har du ikke hørt på progressive Dool, kan det være på tide. «Dead Star» avslutter albumet veldig fint, og Parzons bygger opp vokalen mot et herlig refreng. Igjen går tankene mot Brutus, der Stefanie Mannaerts både trommer og synger på omtrentlig samme vis. Denne låta er uansett finfin.
Royal Thunder er så visst i gjenoppbyggingsfasen, og det kan argumenteres for at de er på rett spor. Tanken var å høre gjennom nok ganger til å gi et godt bilde av «Rebuilding The Mountain», men det ble mange flere lyttinger enn som så. For denne godsaken er glitrende til alt fra kontemplasjon til frisk pendling, og kanskje spesielt treffende for folk som trives ekstra godt med en salig cocktail av Mastodon, King Buffalo, Evanescense, Ozzy Osbourne og ovennevnte band.
