Oppjekking obligatorisk

Josh Middleton er frontmann, og gitarist i det hardtslående Reading-bandet Sylosis, men han er også gitarist i det noe mer kjente bandet Architects. Dette har ført til at han sjeldnere har tid til sitt eget Sylosis. Da Architects tok voldsomt av, mistet de dessverre samtidig sin hovedgitarist Tom Searle. Som erstatter kom Josh Middleton. For Middleton var det visst godt å få betalt regninger etter han ble med i det Architects, men han har hele veien fremstått en smule uinspirert både live og på album med dem.

Som godt utdannet gitarist og låtskriver er Middletons potensiale skyhøyt, men man kan jo bare tenke seg hvor inspirerende det er å være en del av andres prosjekt uten noen særlig innvirkning. Helt siden oppstarten i det herrens år 2000 har Sylosis vært kompromissløse. De har en herlig tilnærming til tyngre riffing, hvor Middletons sweetspot ofte er sammenfallende med hva andre rockere ikke klarer å la være å spille luftgitar til. Flere singler er sluppet underveis og albumet åpner med en av dem, «Deadwood». Vi har fått rikelig med tid til å bli dus med låta, og glede oss til samfulle låter på komplett utgivelse. «Deadwood» er flat pedal og full av elementene vi liker så godt fra Sylosis tidligere utgivelser.

Tittelsporet «A Sign Of Things To Come» følger opp, også denne som tidligere utgitt single. Låta er noe mer dynamisk enn åpningssporet, og den plukker opp tråden fra forrige album, det glimrende «Cycle Of Suffering» fra 2020. «Pariahs» røsker i barten fra første sekund, og her skal det pøses på med powerchords uten fokus på allsang eller dansbarhet. Josh Middleton er en glimrende sologitarist også, noe han viser frem i låta. «Poison For The Lost» er enda en single vi har blitt kjent med på forhånd, og er en godbit à la Sylosis. Låta er bygget opp rundt distinkte riff, krydret med brutal formidling. I disse tider hvor album skal markedsføres i månedsvis i forkant med en og annen single, er også «Decent» en «gammel» kjenning av nyere dato. Dette er ett av de bedre sporene, med leken strengeføring og litt flørting med melodisk refreng. «Absent» begynner sjeldent rolig, kanskje roligere enn noen gang. Ren stemme, tematisk og lurende. Og sånn fortsetter det; som et tyrkisk pepper-drops uten pulver inni. Noen powerchords treffer oss på slutten, men ikke mer enn at det må være såpass.

«Eye For An Eye» fluffer opp det hele igjen med tunge riff uten å overraske sånn umiddelbart, men så kommer noen Linkin Park-lignende vokalpartier som endrer en, til da, noe monoton lytteopplevelse før det knaller til med enda røffere stuff. Noe av Sylosis sitt varemerke er bråe stopp i låtene hvor enda tyngre riff overtar; noe det ellers er litt lite av på «A Sign Of Things To Come». «Judas» er en høytempolåt som ikke helt klarer å utmerke seg. Det samme riffet går igjen i sju til åtte andre låter fra tidligere utgivelser, og så bra er det ikke at det trengs å repeteres for den følgende fanskaren. «Thorn» byr på mer ren vokal, og dynamikken i forhold til growling fungerer fint. Men så sklir det jaggu inn i Linkin Park-universet igjen, og det kler bandet mindre bra. Oppsiden er at det igjen blir plass til litt mer melodisk sologitarspill. «A Godless Throne» avslutter albumet med tidløs futt og fart, men både denne og et par andre låter på albumet fremstår mer som løse snøballer med tørr snø enn skikkelig kramme saker. Likevel besitter «A Godless Throne» enkelte elementer som gir et snev at ståpels.

Jeg antar, ja kanskje til og med konkluderer med, at jobben som gitarist i Architects forkludrer Josh Middletons gjennomføringsevne i Sylosis. Kan det hende at Architects-knytningen beslaglegger for mye av tiden han heller burde brukt i hjemmestudioet sitt i Reading for å finne frem til det beste av Sylosis? På bakgrunn av tidligere utgivelser og singlene, så jeg en høy score og et fyrverkeri av en utgivelse komme. Dessverre ble det ikke helt sånn, så Josh Middleton og Sylosis ender opp med et litt skuffende volumnivå. Er det lov å håpe at han avslutter samarbeidet med Architects for å ha fullt fokus på eget prosjekt? Ja, det er det!