Ben Folds – «What Matters Most»
(New West Records, 2023)
Amerikanske Ben Folds er endelig tilbake med finurlige powerpoplåter og pianopreget lydbilde.
Lyden av 1995 melder seg på nytt med «What Matters Most». Om enn ikke med like ungdommelig friskhet som da multiinstrumentalisten Ben Folds ledet trioen Ben Folds Five fra midten av nittitallet, så i hvert fall fortsatt med eiendommelig vidd. Trio, tenker du? Jess, ifølge sjefen sjøl virket det fetere med Five enn Ben Folds Three når man først skulle lage pianobasert punkrock for pingler. Med det selvtitulerte debutalbumet og den brillefine oppfølgeren «Whatever And Ever Amen» to år senere, gledet Chapel Hill-bandet mang en student noen semestre før de tydeligvis gikk tomme for samstemte ideer resten av nittitallet. Foruten et lite gjensyn med femmertrioen i 2012, har Ben Folds vært aktiv med solokarriere og samarbeidsprosjekter utover 2000-tallet. Og ser man samtidig bort fra kammerpopskiva Ben Folds gjorde med yMusic-ensemblet i 2015, er «What Matters Most» hans første rene studiosoloalbum på 15 år, og det går bra.
Den allsidige artisten fra North Carolina produserer gode alternative poprocklåter på løpende bånd, og «What Matters Most» er et trivelig gjenhør med mannen som har den perfekte indiepop-vokalen og de melodiøse vendingene formidlet med sårhet, kjærlighet, gullkorn og skråblikk. Ben Folds triller ut ti ganske så fine låter der åpningen «But Wait, There’s More» passer som en eksakt innledning til resten av skiva. For det er mer. Mye mer. Søte «Clouds With Ellipses» og «Fragile» rusler av gårde i rolig tempo mens den underfundige singelen «Exhausting Lover» mellom dem, leker seg med typiske retro-sekvenser på linje med studentrocken Ben Folds Five leverte for snart tretti år siden. Her er verbale fiffigheter som «what the hell would I tell my girlfriend/but the thing is she’s not my girlfriend anymore/I traded it all for some third degree carpet burns» med Prince-aktige arrangementer og noen gøyale Stevie Wonder-blåsere i krokene.
Den tristfine visa «Kristine From The 7th Grade», med franskinspirert pianostemning og strykere, avsluttes med bekymringen «seriously, Kristine, are you okay?». Det herlige med Ben Folds, er at han balanserer elegant mellom det alvorlige og det festlige. «Winslow Gardens» er en fengende låt, mens snille «Back To Anonymous» har munnspillelementer som høres ut som om «Stevie Wonder igjen er på ferde. Tittelsporet, som til tross for å være ett minutt lengre enn anbefalt, er meislet ut for nettopp radiospilling. Det er likevel avslutningen «Moments», med elektrofolk-duoen Tall Heights, som er perlen her. Med glitrende pianosnirklende bølger, litt som Genesis’ «The Carpet Crawlers», legger Ben Folds på en deilig vokal som starter med «let’s tell ourselves that it’s great to be alive».
På sitt fjerde soloalbum leverer Ben Folds musikk med kreativt innhold som berører hele følelsesregisteret. Skiva er naiv, varm, bittersøt og rørende pinglepunkpowerpop, og noen ganger treffer komposisjonene en skikkelig nerve som nærmest maner fram behovet for å ta til tårene. Ikke fordi alt er trist og leit, men fordi noen partier bare er så innmari fine. Refrengene er som oftest veldig nynnbare, så den musikalske miksen er som en smakfull godtepose. Også de engasjerende pianoriffene, da. De er, og har alltid vært, selve fundamentet i Ben Folds’ låtskriving, og nok en gang gjør dette instrumentet seg gjennomgående gjeldende. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg liker Ben Folds og hans tidligere Five, for den saks skyld, og selv om den nyeste utgivelsen «What Matters Most» muligens vaker mellom to volumnivåer her, velger jeg nå i lett sommerlig eufori å vri lyden opp til et solskinnsnivå. Liker du indierock, er det lov å la seg friste.
