Salig blanding

Damien Done fra Michigan er et trekløver, bestående av grunnlegger Damien Moyal, Laura Jane Leonard og Tyler Kane. Til tross for en EP allerede tilbake i 2003, uteble albumutgivelsene. Lenge. I 2018 kom endelig «Charm Offensive», men til da hadde de kun gitt ut singlemateriale. Det ble etter hvert en del av dem, så bandet holdt seg hele tiden interessant. Nå er altså den amerikanske Damien Done-trioen aktuell med sin andre langspiller «Total Power», og hva bringes så til torgs i denne post-punk-sjangeren, som ikke akkurat mangler bidragsytere?

«Maw» åpner mørkt og rolig med dystopisk tekst, som en slags intro til det som kommer. «Black Moon» er rett på sak post-punk med befriende lite skrangling underveis. Her passer det med et røykfylt lokale, lysspotter på kryss og tvers, og kø i baren. Kanskje ikke en episk lytteopplevelse, men fint likevel. «Pray For Me» er i nevnte Billy Idol sitt univers selv om vi mangler ville riff à la Steven Stevens. Her er det bassen som får mest plass. Det er intet mindre enn to som trakterer bassen i bandet. Både Laura Jane Leonard og Tyler Kane gjør sine greier; sistnevnte også på gitar. Damien Moyal står for resten, som vil si vokal, gitar og synth, samt programmering av trommer. «Inexorcisable» drar inn flere spennende variasjoner, fortsatt med bassen som retningsgiver. Hadde Mr. Moyal kommet med et veldig bra refreng, kunne denne låta blitt et soleklart høydepunkt med sin Mark Lanegan-aktige twist innimellom. Men det er som på albumet for øvrig, mer svevende enn en jakt på allsangrefrenger.

«Young Drugs» pøser på med punk-ish «Rebel Yell»-toner. Det er vel og bra, men så sklir det ut i et virvar, før man rykker tilbake til start. Fra Damien Done sitt ståsted er det sikkert helt knall, men for lytteren blir det mest mas. «Always On Fire» klimprer i vei i lett doom-stil, noe som egentlig er en selvmotsigelse. Ambient vokal møter etter hvert en rytmeseksjon i gangsta rap-drakt, som igjen blir et slags fusion-prosjekt i det et gitarsoloparti smører på enda et lag med lyd. Det hele ender ganske bra til tross for vill forvirring underveis. «Bounty And Blight» avslutter albumet, og dette er en duett med La Femme Pendu, også kjent som skuespilleren Allison Scagliotti. Låta kunne like gjerne vært et bidrag fra Devin Townsend, og blir som en outro for det vi har fått lytte til så langt. Rolig start og rolig avslutning.

Oppsummert er det ikke lett å vite hvilken hylle dette albumet skal settes på. Det trenger ikke være noe negativt, men det vingler i overkant underveis. «Total Power» kunne trengt litt mer power i alle retninger, for eksempel når det legges opp til Billy Idol-party uten å invitere gitaristen med på festen. Eller når det skal være mørkt og full doom, men ikke klare å dra det helt ned til dit det skal være. Det virker høyst underlig at ikke produsent James Paul Wisner, kjent for produksjoner for blant andre Paramore og New Found Glory, har identifisert problemet underveis og justert det inn. Han om det. Jeg håper Damien og gjengen prøver igjen på et senere tidspunkt, men i mellomtiden må de bare godta å befinne seg midt på treet, uansett sjanger.