Desert Ships – «Heavy Soup»
(Desert Ships Music, 2023)
Hvis noen har savnet retro-space-rock, er det bare stille inn tidsmaskinen og sette seg godt til rette i romkapselen nå.
At London-baserte Desert Ships skal ha holdt på med sine gøyale rocke-greier i over ti år, er ganske interessant når det virker som den reelle oppmerksomheten rundt trioen kom etter radiospilling på nyåret. Med Catatonias tidligere frontkvinne, Cerys Matthews, som kanalvert, spilte BBC Radio 6 Music singler fra det kommende albumet «Heavy Soup». Til tross for at Desert Ships da fikk markedsføring som aldri før, har konstellasjonen med vokalist og gitarist Mikey Buckley, bassist og synth-sjef Daniel McLean og trommeslager Claude Trejonis gått umerkelig under radaren. Etter et hett tips fra UK, måtte Volum11 gjøre noe med nettopp dette.
Desert Ships har et mangefasettert lydbilde. Åpningslåta «Watching The World Stop» starter som et spor på en eller annen Jesus And The Mary Chain-skive, og ender opp som et hvilket som helst annet indiebands spor på tidlig 90-tall. «Fire On The Moon» fortsetter med samme type indierock. Den er melodiøs, og nå er referansene til Reid-brødrene helt borte. Det samme kan sies om tittelsporet. Dette er en trivelig indierock-låt med nynnbare vendinger som fortsatt holder deg tre tiår tilbake – en stund. For plutselig skjer det noe med gitarlyden. 70-tallet slår inn, og det er herfra dette albumet begynner å bli virkelig spennende. «Mosquito Blues» er på vei inn i Laurel Canyon drøye femti år tilbake i tid, og ikke nok med det; denne låta avsluttes som om Crosby Stills Nash-jammingen på «Suite: Judy Blue Eyes» tok en uventet u-sving inn i evigheten.
Singelen «Neon» er også av ordentlig retro-karakter selv om deler av denne fort kunne sneket seg inn på en Love And Rockets-skive. Når «Moon Landing» kommer, slår assosiasjonene til garasjerock inn i større grad. Samtidig er dette en utrolig forvirrende låt. På den ene siden er det noen garage/surf-elementer her, og på den andre siden høres avslutningen ut som en blanding av «Sheer Heart Attack» med Queen og en lengre ELO-koring i litt feil retning. De feteste låtene kommer uansett til slutt. «Pick Up Your Phone» svever passe psykedelisk i vei, og det er bare å slippe taket og bli med på den sløvt rytmiske luftferden. For meg er denne låta høydepunktet sammen med avslutningen «Losing Track Of Time», hvor syttitallets syrerock synes å være framtredende. Bassgangen her kunne like gjerne vært med på en tidlig hardrock-plate som på en rockeplate full av fargeglade kjortler og hallusinerende effekter.
Alle bandmedlemmene har bidratt med låtskriving på de åtte låtene som «Heavy Soup» består av, og totalt framstår albumet som en miks av garasjebasert indierock med blues-elementer og retrolyd. Om sjangeren som noen har kalt sci-fi-blues virkelig finnes, er dette muligens rett betegnelse av musikken som ble spilt inn og mikset i hjemmestudioet til Mikey Buckley. Før «Heavy Soup» kom ut, hadde bandet allerede hatt utgivelser i form av EP og albumer på CV-en, og med denne nesten forunderlig kosmiske lyden som bakteppe, er det litt rart at ingen større plateselskaper har vært på banen. Litt hjelp har de dog fått av Killing Joke- og Supergrass-lydmikser, Tim Turan, men resten er hjemmesnekret med frontmann Buckley som produsent for helheten.
«Heavy Soup» er en feiende flott vårskive for folk med hang til fengende melodier og nostalgisk snurr i perioden 1967-1997, for «Desert Ships» leverer groovy svevelåter som får sola til å skinne både inn- og utvendig.
