Nyfunnet paradis

Er det pretensiøst å kalle opp et sideprosjekt etter et ikonisk album fra moderbandet Paradise Lost? Vel, de lærde strides. Like fullt er HOST et spennende prosjekt bestående av Greg Mackintosh og Nick Holmes, unnfanget i pandemiens mørke smørje, hvor så mange alternative prosjekter har kommet til live. Ringrevene har utforsket diverse sjangre med sitt Paradise Lost helt siden 1988, og de er i utgangspunktet selvutnevnte «heavy metal fanatics». Gjennom lefling med mer og mer synth på albumene gjennom 90- og 2000-tallet, fikk de for seg at de ønsket å lage den ultimate new wave-musikken de selv kunne tenke seg å høre på, men som rammene i Paradise Lost ikke tillater.

Her kan det avsløres først som sist, at de har absolutt lyktes med det de satte seg fore. Det morsomme er at de spiller på faktiske instrumenter oftere enn fryktet for sjangeren, og dermed blir dette fyldig og samtidig troverdig. Stemmen til Nick Holmes passer formatet veldig bra, og det lukter tidvis inspirerende godt i form av New Order, The Human League, Depeche Mode og andre new wave-storheter. Lydbildet har en forfriskende og mer moden stil enn ovennevnte band, samt at det er små hint Paradise Losts tidligere bravader innen tyngre toner.

Åpningslåta «Wretched Soul» drar av gårde med kassegitarkomp og strykearrangementer, mens vokal og rytmeseksjon tegner et totalbilde som forteller mye om hva de forsøker å oppnå med denne musikken. «Tomorrow’s Sky» pøser på med electronica, trommemaskin og fin vokal. Som om ikke det var nok, finner de til alt overmål også plass til en 80-talls gitarsolo. Tekstmessig er det ganske dystert på «IX», men det passer med tempo og arrangementer, så det går fint an å lytte nøye uten å havne i selvransakelseskriser underveis. «My Only Escape» er kanskje den låta som er nærmest Paradise Lost, om den hadde noe mindre synth. Forfriskende sjangervandring! Albumet avsluttes ganske så interessant, med en coverlåt av A Flock Of Seagulls sin hit «I Ran» fra 1982; låta som definerte dem som et new wave-band. HOST gjør hyllesten på sin måte ved å dra det litt ned og gjøre det hele noe dystrere. På den måten får låta et mørkere uttrykk, samtidig som det pøses på med gitar som løfter dem ut i et landskap mellom Paradise Lost og pop anno 1982. Strålende!

Det er spennende når medlemmer fra et tilårskomment metalband jumper ut i en sjanger langt unna, og det er veldig gledelig når det ikke blir et episk mageplask ut av det. For «IX» står som en påle hvis man har øre for denne typen musikk. Noen av låtene glir litt ut av hendene som et vått såpestykke ved første gjennomlytting, men man får bedre grep om dem etter hvert. Totalt sett er det så mange interessante ting å fange opp gjennom hele albumet, at volumet denne gangen vris til et meget oppløftende nivå.