Johanna Demker – «Unfolded Wings»
(Blue Mood/Grappa Musikkforlag, 2023)
Johanna bretter ut vingene og flyr inn i unorsk landskap med god oppdrift.
Det har skjedd en del siden den kreative artisten Johanna Demker, den gang i begynnelsen av 20-årene, kom til Oslo fra Sverige for å studere musikk på 90-tallet. Hun har vært låtskriver for det europeiske markedet, gitt ut soloskiver med svenske og engelske tekster, og sammen med Alf Bretteville utgjør hun sågar americana-duoen Trudy & Dave. Duoen som tok bandnavnet etter John Hiatt-låta med samme navn, kom så sent som i 2020 ut med albumet «Out Of Our Minds».
At svenske Johanna likte seg såpass godt i Norge at hun valgte å slå rot her, skal vi være takknemlige for. For på den norske americana-scenen har hun vært en strålende bidragsyter. Apropos rot eller roots, om man vil; Johanna Demker har alltid hevdet at hun ikke er så opptatt av sjangre, men snarere av god musikk. Når dette er sagt, plasseres hun like fullt som oftest i country/americana-sjangeren siden hun i utgangspunktet er influert av det typisk amerikanske rotuttrykket. Med «Unfolded Wings» er hun igjen klar med et nytt og fint soloalbum i nettopp denne sjangeren med noen pop-elementer innimellom. Der tidligere utgivelser har vært samtidsfortellinger, framstår dette albumet mer som en markør for Demkers karriere som låtskriver til nå, og som hun selv anser som et slags «comeback, statement og frampek».
Norge er ikke bortskjemt med for mange utgivelser i sjangre som skviser seg gjennom mainstream-nåløyet, men Demker har heller aldri vært spesielt opptatt av å forholde seg til spesifikke sjangre under låtskriveprosessene. Oppvokst med svenske folketoner og populærmusikk, er det på det rene at pop-genet fra Sveariket er solid forankret i den musikalske sjelen. Både passe hurtige «Gracie Mae» og passe langsomme «Something To Hold On To» er eksponenter for akkurat dette med sine pene melodilinjer. Og i det som kan anses som folk- og singer/songwriter-stil, kan det spores en gjennomgående blå nerve i tillegg til en ytterligere miks av americana, country, rock, pop og blues. Slike elementer henger i prinsippet naturlig sammen, og skapet settes greit på plass med førstesporet «Distance». Fra da av navigerer vi i en relativt rolig del av folk/country-universet mesteparten av tiden. Bare åpningssekvensen, med stilige trommer, gir gryende tro på at dette albumet er knakende godt produsert, og jaggu. Lydguruen Sven Persson har bidratt med sin spisskompetanse sammen med et kobbel av håndplukkete musikere, og når Johanna begynner å synge, er det klart at det hele blir en deilig lytteopplevelse.
På «All Or Nothing» kan vi dra paralleller til Demkers tidligere album av en svensk popperle som heter «Allt Och Ingenting». Om du sjekker ut «Klister» fra den skiva uten å sniklese i parentesen, vil nok dagens melodilinjer være gjenkjennelige selv om det her er vesentlig mer innslag av blåtoner enn pop. «All Or Nothing» har et elegant jazza tema med trompet og jungeltromming, og beveger seg langsomt framover i beste Joe Henry-stil. Finfin klimpring på gitar med lang romklang underbygger stemningen i musikken. «Days» er utpreget country-musikk; vi snakker sagflis, cowboy-støvler og pardans på platting med gjennomgående trivelige strenger snirklende rundt vokalen. Se for deg en av scenene fra Yellowstone ranch, hvor man rir ut av innhegningen og videre ut i det fri. Vi snakker herlig soloppgang og solnedgang på samme tid.
Tittelsporet får tankene til å fly i retning av flere av fosterlandet for sjangerens beste kvinnelige artister. Det er passe nakent presentert; noe som gjør at den fine stemmen virkelig får skinne, i et «less is more»-konsept. Nydelig! Som med andre gode utgivelser, er heller ikke dette ensformig. «Hour Of The Wolf» kunne delvis vært oppfølgeren til den kule sumprock-singelen «Force Of Nature» fra Trudy & Dave-albumet, med sine bluesrock-elementer, samtidig som den gir flere gitarreferanser til Mark Knopflers glimrende «Sailing To Philadelphia». «Need» følger i samme smårocka spor, og åpner som om den var i en Quentin Tarantino-film. Sporet har bra refreng og fine gitarpartier som virkelig er å glede seg over. Jeg får av en eller annen grunn assosiasjoner til fransk animasjonfilm underveis; se om du klarer å knekke den nøtten. «Bonds» toner albumet ut med hvilepuls og gir en form for Clapton-følelse i gitarene. Og som Demker sier i låta: «now is all we have», så hvorfor ikke høre på god musikk og fin sangstemme mens man kan?
«Unfolded Wings» består av ni låter av noe ulik karakter, og til sammen danner disse en behagelig samling av Johanna Demkers musikalske visjoner. Dette er et godt bidrag i overlappende sjangre som ikke alltid når så godt igjennom den generelle musikkstøyen vi lyttere blir utsatt for til vanlig. Country/americana-universet er svært omfangsrikt, og man kunne nok ha åpnet for enda mer variasjon uten å trå feil her. Demker velger å holde det jordnært, og tidvis noe forutsigbart. Når det er sagt, står egentlig ikke denne skiva tilbake for noen. Som tidligere nevnt føler man nærvær av større musikalske profiler, og ikke minst vibber til sjangerstørrelser som Emmylou Harris og vår mer lokale Claudia Scott. Albumet er solid skrudd sammen, og ensemblet som består av de dyktige musikerne Erland Dahlen, Tommy Kristiansen, Endre Hareide Hallre, Christer Knudtsen og Jared Tyler skaper et tipptopp lydbilde godt guidet av produsent Bjarne Stensli. Skiva er lett å like, og passer perfekt til peiskos, verandahygge eller på en gressplen med tærne i det fri mens man myser mot sola, strekker ut armene og drømmer seg bort.
Bilder: Ingrid Klevmark