The Church – «The Hypnogogue»
(Communicating Vessels/Easy Action)
Den gamle menigheten får sannsynligvis en deilig fornemmelse av fordums storhet, og de som tidligere ikke har oppdaget The Church, bør virkelig gi dem en sjanse.
Australske The Church er post-punkbandet som har holdt på siden 1980, og som relativt tidlig ble ansett som kulthelter. Med frontmann Steve Kilbey, som eneste gjenværende medlem siden grunnleggelsen av Sydney-bandet, er The Church nå ute med albumet «The Hypnogogue».
Allerede fra debutskiva «Of Skins And Hearts» i 1981 til kritikerroste «Heyday» i 1985, og et endelig gjennombrudd med det femte albumet «Starfish» i 1988, la The Church i prinsippet grunnlaget for noe større. Slik skulle det ikke gå, for etter det ganske hyggelige «Gold Afternoon Fix» ti år etter etableringen av bandet, var de tilsynelatende blitt streitere på alle vis, og det hele dabbet litt av. En dekade går fort i musikkverden, og noen artister overlever ikke engang et slikt tidsintervall. The Church klamret seg fast, men gikk, for ganske mange, under radaren gjennom hele 90-tallet til tross for jevn produksjon av relativt fin indierock. The Church dreide seg gradvis fra opprinnelig konsept til et mer svevende musikalsk landskap, men noen ganger også direkte psykedelisk. Filmmusikken «Shriek» er et eksempel på det siste.
The Church har vært et produktivt band, og fra 2000-tallet syntes kvaliteten igjen å ha forbedret seg sammenliknet med tiåret før. I perioden 2002 til 2009 kom det ut rimelig gode skiver hvert år. Noen av dem var sågar akustiske, og i 2014 kom det også ut en symfonisk samleplate. Denne var opprinnelig innspilt i operahuset i Sydney, tre år tidligere, i forbindelse med The Church sitt 30-årsjubileum. Det mest fascinerende med The Church, er at selv om vokalen til Steve Kilbey kan oppleves som monoton, er det likevel mye nerve i det totale lydbildet. Dagens yppersteprester lager muligens musikk som går noe saktere enn in the heydays, hvor blant annet singelen «Under The Milky Way» herjet på listene, men musikken til The Church slutter ikke å forundre om det så er new wave, post-punk, post-rock eller dream pop. Sjekk gjerne ut (særlig) «Untitled #23»-albumet og senere utgivelser for sistnevnte sjanger, for disse leder fram til nettopp nylig utgitte «The Hypnogogue».
Så hva kan bandet oppdrive av overraskelser på sitt 26. album? Jo, både et datids- og samtidsriktig lydbilde hvor handlingen er futuristisk. Et slags konseptalbum hvor året er 2054, og vi er inne i en dystopisk verden. At historien handler om en rocker som forelsker seg i koreansk forsker som har laget en teknologisk dings kalt The Hypnogogue, og som omdanner folks drømmesekvenser til musikk, er jo fantasifullt. Det er også litt freaky, for akkurat den type sci-fi tar litt tid å fordøye. Uten videre blander hjernen min sammen impulser fra filmen «Strange Days» fra 1999 og Styx’ 40-årgamle konseptalbum «Kilroy Was Here». Det er virkelig ingen sammenheng mellom noen av de ufrivillige koplingene. Derfor velger jeg å fokusere på musikken selv om fortellingen må innrømmes å være besnærende.
Låta «Ascendence» åpner ballet, og dette er umiskjennelig The Church. Det samme kan sies om de to singlene «C’est La Vie» og det fete tittelsporet med nesten pinkfloydske undertoner. Her er det klassisk post-punk og tydelige drømmepop-elementer i skjønn forening. Den tredje singelen «No Other You» er litt annerledes. Den har selvsagt 80-tallsgitarer, men ikke slike som The Church er best kjent for. Dette er en låt som andre wheeping bands fra nevnte tid gjerne fôret med gitarlyd i rockeballadegata. Låta er ikke direkte huffameg, men jeg er litt glad for at det fremdeles er tolv andre låter på skiva. Av disse kan «I Think I Knew» nevnes som typisk poprock i gammel ånd med pen melodi og fine gitarer.
Med sitt 26. album leverer The Church et ganske rikt lydbilde og jevnt over gode låter. Dette er et ordentlig lyttealbum hvor man gradvis oppdager finurlige nyanser marinert i den behagelige gitarlyden som Ashley Naylor og tidligere Powderfinger-gitarist Ian Haug står for. Som vanlig er lyden noe lystigere enn Echo And The Bunnymen, renere enn The Psychedelic Furs og i samme melankoliklasse som Lloyd Cole And The Commotions. Blant skivas mange låter synes jeg trioen på midten «Albert Ross», «Thorn» og «Aerodrome» skal få litt ekstra oppmerksomhet. Ikke fordi de er så sabla fantastiske, men snarere fordi de er småfine krydderingredienser som forsterker den totale lytteopplevelsen. I hvert fall om lett psykedelisk post-punk med drømmerier virker forlokkende, for da fungerer «The Hypnogogue» absolutt som en tilfredsstillende introduksjon til de australske legendenes musikalske univers i revers.
