Behagelige bekjennelser

Med den lydgeniale Beezewax-sjefen og produsenten Kenneth Ishak på laget, fortsetter Signe Marie Rustad ferden delvis i americana-land. Sammen har de to igjen skapt en finfin folk-skive. Denne er dog mindre folkrockete og har færre Laurel Canyon-referanser enn tidligere, men dette er like fullt folk. Eller folkpop/visepop, om du heller foretrekker slike formuleringer.

Når «Particles Of Faith» ikke er så Laurel Canyon-inspirert, som allerede nevnt, er det allikevel en aldri så liten dose av Joni Mitchell der. Særlig på de to siste låtene «Carrickalinga» og tittelsporet «Particles Of Faith», er det ganske åpenbart at den canadiske singer/songwriterens lydbilde har hatt en viss påvirkning. Om ikke direkte involvert, så i hvert fall i ånden. Akkurat tittelsporet gir sågar innslag av Tori Amos-vibber.

Denne skiva har kun sju spor, men på de drøye tretti minuttene Rustad formidler sin musikk, svømmer man i en sval dam av jevnt over pene toner. Innimellom kommer det også noen ekstraordinære pop-perler. Singelen «Hello It’s Me» er en slik låt. Den starter som en Frøkedal-låt og avsluttes som en melodi av The Northern Belle. Eller rett og slett bare brillefin låt signert av Signe Marie Rustad herself. «Bark Up Someone Else’s Tree» er en lett visepoplåt hvor noen av vendingene treffer nydelig et sted mellom Dronning Mauds Land og Alex Cameron.

«I Loved You From Before» er en americana-poplåt på hele sju minutter, og her er det både kule rytmer og nesten Aimee Mann-aktig vokal, men man blir jo litt usikker på hvor låta vil gå de siste par minuttene. Det er en spennende øvelse å forsøke å få oppmerksomhet når låta egentlig bare fader ut i intet med et lite Moog-blink. Min personlige favoritt til nå er uansett «Waiting». Den er nedpå og småjazza, med stemning som stort sett bare Jim Stärk har vært i stand til å lage i Norge de siste tjue årene. En liten konsertduett med Signe Marie og Einar Fadnes her, hadde vært verdt alle inngangspengene alene.

Rustad har fått Spellemannpris for sin lyrikk, og de nye tekstene formidles som bruddstykker av tilværelsen med kjærlighet, både i og utenfor selvet. Der forgjengeren «When Words Flew Freely» var nominert til landets musikkpris i country-sjangeren for noen år tilbake, mener jeg, at dersom «Particles Of Faith» nå blir nominert, bør det være i en annen kategori. Dette er visefolkpop med ørsmå vendinger av country, så da blir det vel visepop, da? Helt Texas er det i hvert fall ikke.

Signe Marie Rustads varme stemme stråler behagelig sammen med et ganske så samspilt band, hvor piano og deilig retrosynth samt saksofon kommer elegant flytende til uttrykk sammen med standard rytmeinstrumenter. Og gitarer, selvsagt. Totalt sett er dette fjerde albumet verdt noen ordentlige runder på spilleren, så da er det bare å tone det hele ned som den forsiktige åpningslåta, «Welcome Back», og si det samme når våren snart er i anmarsj.