Pyntelig progrock

Riverside – «ID.Entity»

(InsideOutMusic)

Progrockens Modern Talking er tilbake med en tidsriktig utgivelse i en inflasjonspreget sjanger.

Låtene til Riverside har alltid vært av typen lappeteppemonterte låter. Derfor sammenlignes de ofte med progband som The Pineapple Thief og Porcupine Tree, og de ønsker nok å være tøffere enn de er. Vokalist og frontmann Mariusz Dudas pusestemme kombinert med de myke gitar- og keyboard-lydene, avslører likevel en følsom gjeng fra Polen som befinner seg et sted mellom rock og progrock.

Bandet har holdt på siden 2001, og har denne gangen vært selvransakende, og de prøvde i forkant av deres åttende studioalbum å definere sine styrker som band. Derav den selvsøkende tittelen. Konklusjonen ble at det var melodier og konsertopptredener de er best på, og de har nå forsøkt å lage en live-følelse på albumet. En gjennomgang av noen av låtene er selvsagt på sin plass, og «Friend or Foe» åpner ballet på melodisk vis. Dette er en låt som sogner mer til poprockens verden enn i et progressivt landskap, men så er det der Riverside ofte befinner seg på det jevne. Med synth-riffene blir dette sporet både dansbart og allsangvennlig, så alt i alt er dette en trivelig start på albumet. 

«Big Tech Brother» stresser ut av startblokkene, som et UB40 på speed. Det er verken tungt eller melodiøst, men etter 1:30 slipper de taket i den dårlige ideen, og byr på mer melodisk materiale. Ser vi bort i fra den rufsete starten, er låta et av høydepunktene på albumet, og viser mangfoldet bandet liker å presentere i hver musikalske pakke. «The Place Where I Belong» er klassisk Riverside, hvor Mariusz Dudas superkoselige formidlerstemme igjen spiller hovedrollen. Til tross for en myk tilnærming vokalt, er albumets lengste låt muligens også det sterkeste bidraget. For nå flyter det fint i lappeteppeland. Man kommer i en god modus underveis, og låta kunne til og med vært lenger, uten at det ville føltes overflødig. 

Siste låt ut er «Self-Aware», som holder det enkelt og greit i poprock-landskapet. Vi får sågar noen «Oh-Oh-Oh-Oh-Oooh!» og reggae-riff! Men når man tror alt håp er ute, kommer det nye stilarter og ideer, som på mystisk vis gjør låta ganske kul totalt sett. Låter man ikke vet hvor er på vei hen, kan være både og. Men her lykkes de til slutt med å produsere noe man gjerne vil høre en gang til. 

Oppsummert er ikke dette noen dårlig Riverside-utgivelse. Bandets premisser er som tidligere; tidvis røffe låtideer som pakkes inn i veldig koselig miksing og vokal.  Av den grunn Modern Talking-referansen innledningsvis. Det blir som en slags progrock med lipgloss og rosa blazerjakke. «ID.Entity» vil fungere bra live, noe som også var et av målene med denne utgivelsen. Riverside-fans er nok ganske fornøyde med resultatet, for bandet er tro mot sin egen identitet. Dette er lettfordøyelig musikk som føles trygt, godt, fint og flott.