Iggy Pop – «Every Loser»
(Atlantic/Gold Tooth)
75 år på planeten er ikke nok for punkrock-ikonet, så da er det bare å spisse ørene som lydige alver.
Nyåret kickstarter altså med at den antatt pensjonerte punkrock-gudfaren, Iggy Pop, drar til med et nytt og overraskende bra album. På «Every Loser» har Iggy Pop fått med seg en rekke medhjelpere fra rockens univers. De fleste av disse er rimelig kjente for folk som var relativt våkne mot slutten av 80-årene, men kanskje særlig kvikke innpå 90-tallet. Sammen med produsenten Andrew Watt har Duff McKagan, mest kjent fra Guns N’ Roses og Velvet Revolver, samt gitarister og bassister fra Jane’s Addiction, Red Hot Chilli Peppers (RHCP) og Pearl Jam bidratt. Hele tre trommeslagere er også involvert; Chad Smith fra nevnte RHCP, Travis Barker fra Blink-182, og Foo Fighters’ Taylor Hawkins, som forlot rockeplaneten så altfor tidlig i fjor.
Åpningslåta og singelen «Frenzy» på dette 11-spors albumet er en passe grei start, men det forventes mye mer når Iggy Pop setter i gang med sin karakteristiske vokal. Derfor er det like greit at «Strung Out Johnny» kommer kjapt etterpå. Dette er en låt som kler ham enda bedre. Den er en litt sånn «Cry For Love»-krysning med «Pumping For Jill»-vibber, og med litt RHCP i lyden kombinert med enkelte postpunk-gitarer som «støyteppe», er ikke dette så verst. Apropos postpunk; sistnevnte låt, sammen med avslutningslåta «The Regency», gir en 80-tallsfølelse med litt synth i bakgrunnen.
Dog, det er ikke alle, med et slikt heftig liv, forunt å være på betongen fremdeles. Flere av de gamle villhestene har allerede lagt på lokket, eller forsvunnet fra musikkscenen på andre måter. Men herregud, ingen lever evig, og alle kan heller ikke sprette rundt som om de er 27 når de nærmer seg åtti. Iggy Pop er derimot et unntak, og den gamle The Stooges-sjefen har tydeligvis fortsatt futt nok i kroppen til å prege den internasjonale rockearenaen litt til. Dette til tross for at akkurat «Modern Day Ripoff» virker som en noe enkel sak med øsete gitarer som egentlig bare sklir over i en intetsigende vegg av rockeklisjeer. «Neo Punk» og «All The Way Down» er mer i den gata det forventes at Iggy Pop skal være.
På «New Atlantis», den trivelige godsaken «Morning Show» og «Comments» har Iggy derimot tonet seg noe ned, og dette låter riktig så pent. Ikke pent som i snilt, for Iggy Pops stemme er fortsatt nettopp så mørk og passe ru som den skal være. «The News For Andy (Interlude)» og «My Animus (Interlude)» er begge cirka ett minutts nedpå-klimpring hvor Iggy høres ut som Mark Lanegan, og det er veldig kult. Det er synd disse interludene ikke varer lengre.
Selv om sporene på «Every Loser» sannsynligvis ikke kommer til å bli husket på samme måte som klassikerne «The Passenger», «Nightclubbing» og «Lust For Life», utgjør totalt sett disse elleve låtene et rimelig tilfredsstillende album likevel. At Iggy Pop kan levere kvalitet er udiskutabelt, men at han (etter tidligere annonsering av styrt avvikling som artist med angivelig tøfling inn i pensjonisttilværelsen) fremdeles har energi til å servere noen kraftig verbale stagedives, er beundringsverdig. Selv produsent Andrew Watt må virkelig ha kost seg i studio. I hvert fall skal han ha uttrykt at «Iggy Pop er et jævla ikon!», så da er det kanskje ikke så rart at kjemien dem imellom ga et tålelig greit utfall?
