Dry Cleaning – «Stumpwork»
(4AD)
Det engelske post-punk-bandet Dry Cleaning leverer nok en gang sine sære greier i upåklagelig stil.
«Stumpwork» er Dry Cleanings andre studioalbum. Debutalbumet «New Long Leg» ble utgitt i fjor, og London-bandets medlemmer har kun holdt sammen i fire år. Bestående av Florence Shaw på vokal, gitarist Tom Dowse, bassist Lewis Maynard og trommeslager Nick Buxton, brøt de seg inn på de alternative listenes skala med sin underlige poesi formidlet gjennom spoken word snarere enn sang.
Shaw måtte overbevises av de tre andre om å bli med på prosjektet, og nå er det hun som skriver tekstene og er stemmen, mens gutta lager skrullete sløvt og deilig lydbilde. Det vil si; dette er deilig for folk med en litt annerledes tilnærming til musikk. For den musikalske stilen er som et konsept av engelske tåkedikt der sløy kvinnelig vokal trumfer Yard Act eller The Fall mens Television, og Lloyd Cole & The Commotions knøvler fram bakgrunnslyd. Noen ganger, nesten (bare nesten), oppstemte toner og andre ganger monotone lyder, eller med halvtonevreng.
«Should I propose friendship?» starter låta «Anna Calls From The Arctic» med. Og ja, det synes jeg absolutt. Denne dama må man bli venn med når hun daft snurrer i gang albumet med sin karakteristiske diktlesning. På det hyggeligste er dette, om mulig, som fjorårets Saint Etienne, hvor Florence Shaw virker å være den snåle lillesøstera til Sarah Cracknell, med samme erkeengelske diksjon. Hun nynner til og med, så dette er en god start før den enda mer corny og lettere «Kwenchy Kups» fortsetter på optimistisk og retrospektivt vis. Kwenchy Kups er nok mest gjenkjennelig for nostalgiske briter siden dette var en av 90-tallets populære energidrikker for kids på øyriket.
Monotone «Gary Ashby» handler om skilpadden Gary som har stukket fra familien Ashby. De har etterlyst ham på plakater. Siden gjengen i Dry Cleaning ikke aner hvordan Gary Ashby forsvant, eller hva som ble resultatet av søket etter det forvillete familiemedlemmet, er teksten kun bandets antakelse om hendelsene. De håper selvsagt fortsatt at Garys skjebne har fått et lykkelig utfall.
Albumet har gjennomgående kul lyd der tekstene er så herlig koko, at man bare lurer på hva som rører seg oppi hodene til bandmedlemmene. Aller mest blir man nysgjerrig på Shaw siden hun er den udiskutable poeten i bandet. Bassen går sin seiersgang gjennom hele skiva. Bassgang, faktisk. Spesielt framtredende er den på «Driver’s Story», men bassen er enda kulere på «Hot Penny Day». Da er den drivende god med nærmest midtøstlige halvtoner i detektivmodus. Langt fra England, der altså.
Essensen i denne låta er litt kjip når den illustreres som en årlig aktivitet i East Devon. I dag kastes lunkne mynter ut til folk. Særlig barn, slik at de kan samle litt spenn for gøy. Hele tradisjonen bunner dog i rikfolks passe usympatiske intensjon om få fattigfolk til å kjempe om glovarme småpenger, for deretter å la seg underholde av at fingrene og håndflatene ble svidd når de forsøkte å plukke dem opp. Kall meg gjerne snerpete, men jeg har noen andre tradisjoner høyere på lista. På den annen side er jeg ikke engelsk, så de får bare holde på.
Tittellåta «Stumpwork» avviker ikke fra oppskriften, men det kule med den, er at låta reelt sett oppsummerer hele albumet med sin overskrift. For de fleste av tekstene er hentet fra en rekke avisutklipp med alle mulige temaer som Shaw har latt seg inspirere av. Ingenting henger sammen. Dette er kun en haug med fragmenterte emner som hun har tatt for seg og brodert et sammensurium av betraktninger.
Den korteste låta er førstesingelen «Don’t Press Me». Denne slenger ut halvtoner med den friske avslutningen «All I could afford was a gaming mouse. So don’t touch my gaming mouse, you rat». Og slik er det. Som man skjønner, er det susete tekster og lavmælt vokal uten særlig sang som går igjen på dette albumet. Hvis jeg skal trekke fram enda en favoritt, sammen med ovennevnte sukkerdrikk, synes jeg «Conservative Hell» bør få litt oppmerksomhet. Nynning i Caroline Rose-stil og jangly gitarer som Ducktails er aldri å forakte.
Jo mer jeg hører på disse 11 låtene, jo mer får jeg lyst til å ta en tur til England og loke rundt i strøk som er fulle av besnærende historier. Om det er tåkete London, andre regntunge byer, eller disige og fuktige jorder spiller liten rolle. Dry Cleaning tørker ikke av meg gliset når jeg laller meg gjennom tekstene med Florence Shaws myke, småhese stemme i øregangene. Snarere tvert om. Jeg smiler bredt.
