Pet Fox – «A Face In Your Life»
(Exploding In Sound)
Når reven ikke låter som «Pet Sounds», låter den som et 90-talls undergrunnsband som få visste om, men som var for bra til å ignoreres.
Tidligere i sommer kom Pet Fox ut med «A Face In Your Life», som er det tredje albumet fra Boston-trioen som spiller indierock med antydning av shoegaze og post-punk i flekkene. Pet Fox sitt lydbilde er i prinsippet en lett støvete blanding av gitar, bass, trommer og vokal, og består av tidligere medlem av fra Palehound, Jesse Weiss, samt Theo Hartlett og Morgan Luzzi fra Ovlov. Sistnevnte band kom for øvrig ut med et album i samme sjangeren så sent som i fjor.
«Settle Even» starter en ti spors lang reise av jangly og fuzzy låter med akkurat passe monoton vokal som gleder et alternativt musikkhjerte. Det er noe Breeders over det hele, og sper man på med en dæsj Sonic Youth, litt Dinosaur Jr. samt en sløvere Lemonheads-utgave, er man omtrent i det landskapet første halvdel av skiva befinner seg.
Her er hele spekteret av undergrunnslyd ispedd doser av gjenkjennelige pop-elementer. «Only Warning» starter med kjappe trommer, og gitarparti som like gjerne kunne vært med på deLillos’ «Sveve Over Byen», eller bare en shoegaze-tolkning av «It’s A Shame About Ray». Lett, men likevel ikke, siden teksten kort beskriver et usunt forhold.
Tittelsporet, som følger, tar det først ned med lett gitarplukking som om White Denim slo inn noen sekunder, før den introverte vokalen bakes inn i Pet Fox’ sedvanlige fuzz-teppe. Førstesingelen «Checked Out» sender skråblikk i retning av et egosentrisk forbrukersamfunn. Tittelen spiller på alt man kan tenke seg moderne navigasjon, men hvor lenge er hvermannsen villig til å leve slik? Så lenge man selv, i korte trekk, kan profitere på at den sosiale strukturen er sånn?
Mitt favorittspor er «Hesitate». Kanskje er det fordi jeg har en softspot for Interpol-gitarer og melankolske popmelodier innkapslet i imaginær røyk. Usikker, men for eget vedkommende er dette en skikkelig deilig og passe skrudd låt med noe udefinerbar Nirvana-aktige godsaker innimellom.
Apropos Interpol og Nirvana; den andre halvdelen av skiva har kanskje mer av Dave Grohl enn Kurt Cobain i seg uten at noen av låtene skal dyttes direkte inn i det grunge-landskapet. Det er mulig jeg provoserer gamle grungere, men denne nedtonete halvparten, med blant annet «It Won’t Last» og sistelåta «Slows Me Down», virker å være nærmere Foo Fighters-materiale enn Nirvana.
Pet Fox er en interessant konstellasjon der kjemien mellom Hartlett, Luzzi og Weiss virker særdeles riktig. Følelsen av at det musikalske samspillet og historiefortellingene nesten har en naturlig flyt, forsterkes når man graver litt ekstra og finner ut at lydbildet inneholder så mye mer enn introvert indierock. Rett som det er får jeg en form for underlig drømmepopfølelse, hvor det nedstemte paradoksalt nok plutselig sprudler til med litt jazz og litt pop.
For meg er disse ti sporene en samling av jevnt over gode låter hvor intensiteten og temposkiftene er kalkulerte og uforutsigbare på samme tid. Sånn sett er det ikke helt lett å bli klok på hvilken retning Pet Fox egentlig vil gå med «A Face In Your Life», men denne kryddermiksen er absolutt verdt mer enn en ubestemmelig plassering i hylla.
