Det er så mange bra artister her til lands at det er en fryd. Noen av de fineste platene som har kommet ut den seneste tiden, er disse strålende sakene fra Pogo Pops, Gundelach og Beharie. Sjekk ut hva Norge har å by på av melodiøs intelligens. Du kommer ikke til å bli skuffet. Lytt og nyt.
Pogo Pops – “Daylight”
(Apollon Records)
Istedenfor å skrive en lang avhandling om det eminente Bergen-bandet Pogo Pops’ reise fra den glitrende debuten “Pop Trip” til nå, oppfordres herved alle som liker knallsterk poprock til å lytte på den siste utgivelsen, “Daylight”. Albumet starter med tittelkuttet og derfra går det bare oppover med sedvanlige Bowie/Beatles-impulser som rammeverk. Bestående av gitarist Viggo Krüger, trommis Nicolai Hamre og en av Norges aller beste popstemmer, Frank Hammersland i front, formidles igjen topp låtmateriale med herlige referanser til en hel oase av poprock. Hammersland er en av de folka som kan synge en enkel setning som eksempelvis “maybe it was just a dream“, og få denne lille vendingen, isolert sett, til å framstå som verdens beste melodilinje. Og så kommer resten på løpende bånd som, ja; egentlig en drøm. Bossa-inspirerte “Things That We Did” er med ett blitt sommerlåta, og slenger vi på “A Certain Sound” og avslutningslåta “Stay Awake” er det hele komplett. Og til dere som har gått glipp av de første skivene på nittitallet, bør et ordentlig dypdykk i Pogo Pops-katalogen gjøres, for rundt tretti år med brillefin popmusikk kan ikke ignoreres. Dette er gull!
Gundelach – “ShapeShifter”
(Sony)
Kai Gundelach er en flink luring, for dette albumet har allerede vært utgitt i form av to EP-er. Den første het “Shape”, så da kan man resonnere seg fram til hva EP nummer 2 ble kalt. Til sammen er det altså blitt ti chille låter med noen norske titler og andre engelske, men det spiller jo absolutt ingen trille. Låtene er jevnt over finfine. Noen ganger formidles de som en slags Bon Iver på electronica-bølge, som eksempelvis “Vinter”, og andre ganger som nytt og eksperimentelt, men like fullt med eldre referanser som på “Crystal Fire”. For egen del fenger nok første halvdel av albumet mest, men helheten fungerer uansett godt nok til at hele skiva allerede har snurret på repeat en del ganger denne våren. For øvrig har Gundelach flere spennende utgivelser på samvittigheten, så liker du dette, er det bare å gå bakover i tid og sjekke ut resten også. Det er foreløpig en overkommelig mengde å konsumere, og forhåpentlig blir det enda mer å forske på i årene som kommer. Det er alltid spennende å se hvilke musikalske veier dyktige folk går i framtiden, men inntil videre kan du kose deg med hele “ShapeShifter”.
Beharie – “The Third”
(V2 Records)
“The Third” er, ikke helt ulogisk, den tredje utgivelsen til Sandnes-karen Christian Roger Beharie, og denne starter, heller ikke ulogisk, med låten “The Beginning Of The Third”. Stating the obvious, vil muligens noen si, og joda, det kan man gjerne uttrykke, men selv om Beharie allerede er blitt anerkjent for tidligere verker, var det ikke gitt at han klarte å følge opp foregående suksesser. Men, jaggu, for en nytelse av en soul-/popskive dette er. Det eneste triste med denne plata, er at det er en EP og ikke LP. Dette er så bra, og så altfor kort. Beharie har seks elegante låter på lur, eller i prinsippet fire, om man ser bort fra den korte introen og den enda kortere Devandra Banhart-aktige “dadada”. Uansett lengde og mengde er det en fiffig samling av fine arrangementer og melodilinjer. Og sistelåta “Simple Mistake” er rett og slett bare digg. Denne herremannen har en god vokal og er unektelig svært talentfull. Og ville det ikke vært stas med Beharie og Michael Kiwanuka på samme scene en dag?
