Fontaines D.C. – «Skinty Fia»
(Partisan/Rough Trade)
Dette Dublin-bandet er et bevis på at det er mulig å lage poetisk rock med dypereliggende mening uten å flashe globalpolitisk fetisjisme. Da er det vesentlig fetere å ha enkle samfunnsskråblikk og gi subtile hyllester.
Og nettopp dette gjør det irske femmannsbandet på sin tredje utgivelse siden etableringen i 2017. I historien som sakralt starter skiva, fortelles det om en irsk kvinnes familie i England som nektes ønsket om å inngravere «In ár gCroíthe go deo» på gravstøtten etter hennes bortgang hvis ikke engelsk forklaring legges til. Låta sender et ironisk og oppgitt stikk i retning av samfunnstopper når årsaken til kravet om oversettelse begrunnes i at folk som ikke forstår gælisk, vil kunne tro dette er et politisk, og dermed implisitt også et støtende, slagord.
Med Dan Carey i produksjonsstudioet på alle tre albumene siden 2019, har Fontaines D.C. beveget seg fra den punklurvete debuten «Dogrel» via fjorårets lydmessig lettere, men kanskje tematisk mørkere «A Hero’s Death» til knallgjennomførte «Skinty Fia» på elektronisk grunnmur.
«Skinty Fia» er et ypperlig bidrag i samlingen om man vil stå støtt på betongen omkranset av poetisk mørke uten fiksfakseri og fjas. «Dogrel», som i prinsippet er en omskrivning av den irske arbeiderpoesien «doggerel», kom ut samme år som de andre bandbysbarna «The Murder Capital» slapp sitt debutalbum. Og selv om produksjonstakten er tre ganger kjappere hos Fontaines D.C. vil nok disse bandene på et vis være knyttet sammen for alltid. I hvert fall vil de være sterkt assosiert med hverandre med mindre én av dem blir et discoband på sine eldre dager.
Foreløpig er det lite som taler for at vokalist Grian Chatten og resten av hurven fra Dublin City skifter lydfil. Ei heller vil de nok fri seg fra inspirasjonskilder som nasjonalheltene James Joyce og W. B. Yeats selv om disse ligger lysår foran doggerel-poetene i anseelse. For gjengen i Fontaines D.C. er litteratur, og især irsk sådan, vesentlig fundament når de formidler sine budskap omkranset av dominerende bassganger og stilige trommer.
Låter som det industrial-pregete tittelsporet og «I Love You» viser tydelig at deler av materialet er bygget rundt «spoken word»-lesten, og albumet generelt tatt i betraktning; kan det nok også skjeles i retning av band som Yard Act, Shame og Squid. Dog ville jeg nok ikke fått The Stone Roses’ «I Wanna Be Adored»-vibber av noen av dem, om de hadde prøvd seg på «I Love You».
Grian Chatten synger bedre og jevnere enn på de foregående skivene, og på enkelte spor, som for eksempel «Jackie Down The Line» minner han nesten om en litt sløv Damon Albarn. Om dette bare skyldes «dododo, lalala»-strofen som om en distansert Blur-naivitet har slått inn, kan diskuteres, men at den fungerte ganske bra som førstesingle er sikkert. «Big Shot», «How Cold Love Is» og «Bloomsday» er låter som like gjerne kunne blitt oppdaget i Interpol-katalogen, og det er selvsagt ingen dårlig greie.
Like fullt er det «Roman Holiday» som står ut som en soleklar single med gitarer à la The Cure og Interpol. Slenger vi inn en slags «Drug You» av Half Moon Run på toppen av det hele, er dette en svært fin sak å smøre øregangene med. En annen fiffighet som bør lyttes litt ekstra til, er «The Couple Across The Way». Dette er en nedtonet låt om kjærlighetens tidsvandringer basert på en observert samtale mellom to personer på gata. Akkurat her har jeg ingen innsigelser mot bruk av trekkspill. Irer behersker den identitetsbærende kombinasjonen av romantikk og hverdagsslit gjennom herkomst og bevaring av språk. Litteratur og musikk har uansett ingen grenser, så at albumet avsluttes med ikke fullt så irske «Nabokov», bør ikke overraske annet enn selve låttittelen. Litteraturreferanse eller ei.
«Skinty Fia» er et solid album som oppsummerer bandets opplevelse av å kjenne seg fremmed til tross for at landskapet bør føles som hjemme. Dette gamle, irske begrepet, som på engelsk oversettes som «the damnation of the deer», synes her å være uttrykk for kulturell metamorfose hvor den opprinnelige identiteten gradvis inntar ny form.
Når coverdesignet illustrerer den utdødde irske elgen, bedre kjent som «kjempehjorten», synliggjør Fontaines D.C. betenkelighetene om utvanning av tradisjoner som de selv gjerne ønsker å opprettholde. Hvor treffende er vel ikke da fortellingen om det antatte slagordets potensielle provokasjon, der det geistlige overhodet i England heller burde omfavnet betydningen «in our hearts forever» istedenfor språklig å redusere uttrykket til en nok en kjempehjort?
