Grohl growler godt

Dream Widow er det fiktive bandet til Dave Grohl, ledestjerna i Foo Fighters. Med på albumet har han folk fra Foo Fighters; derav forvirringen rundt hvem som egentlig har gitt ut albumet.

For å forstå overskriften må du vite hva growling er, og hvor det hører hjemme. Death og black metal-vokalister growler. Som for eksempel Mikael Åkerfeldt fra Opeth, eller George Fisher fra Cannibal Corpse. Dette er ikke en death metal-plate i den forstand, men mer et sammensurium av ting Grohl hører på og synes er tøft. Her er det elementer fra death og black metal, men også rock og grunge.

Dream Widow er Dave Grohls egoprosjekt, der han stort sett spiller alle instrumenter selv. Litt hjelp har han riktignok fått på lead guitar og keyboard. Gjennom Foo Fighters lange katalog, er det de mest rocka låtene som har appellert til undertegnede. For Grohl kan metal, ingen tvil om det. Men markedskreftene har fått bestemme så lenge at Foo Fighter tidvis også kan høres ut som et countryband på en endeløs turné. Da er det forståelig at det klør litt i fingrene til Grohl, og at trangen til å uttrykke seg ytterligere musikalsk tvinger seg fram.

Albumet åpner friskt med «Enico». Den høres ut som Mr. Bungle/Mike Patton, og er en gøyal start på denne rare utgivelsen. Og skulle du ta deg selv i å nynne på Judgment Night-strofen: «Another Body Murdered» med Faith No More og Boo-Yaa T.R.I.B.E. 21 sekunder ut i låta, så er det veldig forståelig og helt normalt.

Videre får vi «Cold» som er ganske monoton og forutsigbar, med klare røtter til Seattle på 90-tallet. «March Of The Insane» har flat pedal, og heavy metal-fans vil kjenne igjen ganske mye her. «The Sweet Abyss» er bygget opp på to riff og et rent og ryddig refreng. Litt gøy at de fant inspirasjon i Panteras legendariske Dimebag Darrell sine riff. «Angel With Severed Wings» og «Come All Ye Unfaithful» er kanskje det nærmeste vi kommer Foo Fighters på albumet, og dette er absolutt hørbart.

«Becoming» er ikke for de sarte sjelene der ute. Den er tung og seig, og drøye sju minutter lang. En typisk låt det er morsommere å spille selv enn å høre på. Jeg morer meg med alle referansene som dukker opp. Hvilke disse er, får lytteren selv gjøre seg opp en mening om. Instrumentalen «Lacrimus dei Ebrius» avslutter albumet med å pøse på med statisk støy i et minutts tid før riffene våkner til liv i de neste ni minuttene. Soundgarden og Pentagram føles nære, og jeg tror Dave Grohl bare har kost seg med de forskjellige instrumentene uten å tenke for mye på andre ting.

Kreds for å røske opp i det forutsigbare, men dette slukes nok ikke rått av Foo Fighters fans i cowboyhatt; ei heller av death metal-folk med lav blodprosent. For mange av oss andre er det ting å like her, og det vet Dave Grohl. Jeg applauderer forsøket og egenrådigheten, og belønner Dream Widow/Foo Fighters med en sjuer på volumknappen.