Gamle venner må også få litt oppmerksomhet selv om de ikke skriker så høyt selv. Tears For Fears, Johnny Marr og Marillion er ute med nye album, og de er slett ikke verst. Les kortere omtaler med volumknapper, lytt og gjør en egen vurdering.
Tears For Fears – «The Tipping Point»
(Concord Records)
Det er ikke mange band som har klart overgangen fra forrige årtusen like bra som Tears For Fears, og plutselig bookes de til alskens konserter verden rundt. I min bok er det helt fortjent. Forrige album kom i 2004, hvor Roland Orzabal og Curt Smith endelig ble gjenforent etter en lengre feide. Fra da til nå kan det virke som tiden har stått relativt stille musikalsk for gutta. De kunne skrive smarte poplåter tidligere, og følger opp i samme stil med «The Tipping Point». Dette er oldschool-pop du sannsynligvis vil like. Til tross for noen tøffe år med mye motgang personlig, og et management som til alt overmål frarådet dem fra å gi ut mer musikk, så er de altså tilbake med noe som må kunne sies å være et skapelig popalbum. Låtene triller ut av høyttalerne med største selvfølgelighet, og når man er kommet til slutten, vil man bare høre mer synthpop for voksne. Og flaks for deg, så ligger det tre album du sannsynligvis ikke har hørt, klare på alle strømmetjenester.
Volumknappvrider: Mikkel
Johnny Marr – «Fever Dreams Pts 1-4»
(New Voodoo)
Nestoren som har gjort det meste på den alternative scenen de siste førti årene, har gitt ut nok et solid album etter forrige finfine «Call The Comet». Den gamle The Smith-motoren (nei da, vi har ikke glemt Morrissey) har som vanlig et arsenal av låter klare til avspilling. Åpningssporet «Spirit Power And Soul» har elementer av klassisk The Smiths og trommemaskiner à la New Order. Nå er ikke Herr Marr fremmed for å eksperimentere, og apropos New Order, så samarbeidet han allerede i 1991 med Bernard Sumner i Electronic-konseptet. På denne nye langspilleren finnes variabler som energiske «Hideaway Girl», singlematerialet «Night And Day» og en nedtonet Smiths-esque sak i «Human». Det er egentlig for mange låter her, men det totale håndverket er såpass bra at det fortjener en god dose oppmerksomhet likevel. Tar du deg tid til å lytte inn alle låtene den Manchester-fødte gitaristen med den karakteristiske sveisen har snekret sammen, vil særlig du som har soft spot for det britiske indie-universet ofte finne noe gull. Og selv om «Fever Dreams Pts 1-4» ikke akkurat er helt nye takter, men egentlig bare enda mer av det samme som tidligere, er det like fullt et mer enn tilfredsstillende album for de fleste som ikke rører rundt i den sedvanlige radiotåka. For egen del er det bare å si: «We’re like we’ve always been (yeah, yeah, yeah yeah yeah) », så får du finne ut resten selv.
Volumknappvrider: Bjørn
Marillion – « An Hour Before It’s Dark»
(Intact)
Marillion begynte å skrive låtene til dette albumet i 2020. Det vil si i pandemiens drøyeste tid. Vi har sett dette tidligere; de har blitt samfunnsdebattanter på sine gamle dager. Og «An Hour Before It’s Dark» handler primært om nettopp pandemien. Som gjedda i sivet, sitter de klare når noe viktig inntreffer. «Brave», «This Strange Engine», «Fear», og nå denne. Alle konseptuelle album. Bandet ble aldri det samme etter at Fish forsvant fra vokal og låtskriving, men med Steve Hogarth fant de sin vei videre i 1989 med «Seasons End», som er en slags «Dark Side Of The Moon»-utgivelse. Kjenn deres besøkelsestid og dykk sporenstreks ned i dette albumet hvis du ikke allerede har spilt det i hjel. Gitarist Steve Rothery har, etter hvert, ikke hatt like mange soloer og riff på hjertet. Tidligere bar de låtene fra start til slutt, mens låtene nå bæres mer av budskap og fortelling. På «An Hour Before It’s Dark» fortsetter denne trenden, men med noen få unntak, «Care Part 3» for eksempel. Jeg får litt 1991-vibes med «Garden Of Eden»; det er ikke de store høydepunktene, ei heller de dype dalene. Et jevnt album det er lett å like, men som ikke roper på så alt for mye oppmerksomhet. Jeg for min del er glad Marillion holder koken. Og skulle det skje noe viktig i verden, kan vi være sikre på at blekket spruter i hovedkvarteret før første nyhetssending er avsluttet. Kreds for det!
Volumknappvrider: Mikkel