The Reds, Pinks & Purples – «Summer At Land’s End»
(Tough Love Records)
«Summer At Land’s End» er siste album den San Francisco-baserte låtsnekkeren Glenn Donaldson har gitt ut under konseptet The Reds, Pinks & Purples, og det er egentlig ganske godt gjort å få melankoli til å framstå med passe positivt lydbilde.
En forsiktig optimistisk illusjon opprettholdes med jangly indie-gitarer i kombinasjon med The Smiths-inspirert sørgmodighet, og så lenge man ikke dykker for langt ned i tekstene og sjeler for mye i Morrisseys mørkeste retning, kan faktisk våren komme selv om dette ikke er et yrende partyalbum.
Donaldson har vist seg å være en allsidig kar som i stereotypiens navn snarere skulle antas å være mer engelsk enn amerikansk. Uansett opphav, så har han skapt intelligent og behagelig gitarbasert indiepop og klart det paradoksale kunststykket å formidle tekstene mykt og kjølig på samme tid.
«Don’t Come Home Too Soon» som innleder albumet gir en umiddelbar følelse av å lete i en tretti år gammel platesamling og trekke ut en typisk britisk, «jeg-har-det-ikke-så-bra-i-dag»-skive (men egentlig er jeg bare en student med kjærlighetssorg) fra hylla. Og når «Let’s Pretend We’re Not In Love» følger rett etterpå, er det omtrent som å være i ørska og lure på om Hope Sandoval har kommet i stemmeskiftet tilsvarende tretti år senere, for her svinser tilsynelatende deler av Mazzy Stars «Fade Into You» av gårde med effektive gitarkomp. Akkurat den forestillingen brister kjapt når man innser at det bare er Glenn Donaldson som har fått opp tempoet og formidler sin låt som en Evan Dando i et Lloyd Cole-arrangement. En komplett referanse-mashup, som okke som bør å høres.
Så var det dette med litt lys i all nedstemtheten, da. Både «New Light» og «Pour The Light In» passer tematisk fortsatt godt med resten av skiva fordi de ikke slipper taket i følelsen av at disen aldri helt vil lette. Like fullt er det noe i melodiene som gir håp om at bak alle beslektete fenomener er himmelen alltid blå.
Av albumets 11 låter, kommer tittelkuttet som en 7-minutters langsom instrumental som spor nummer 5 på side 1 for dem som fremdeles snurrer 12″, og et unøyaktig «midt i» for dem som ikke bryr seg nevneverdig når strømmetjenestene gjør jobben. Særtrekket her, er at denne låta elegant kunne fått plass på et og annet 4AD-album i dreampop-sjangeren, så da er det bare å strømme og drømme.
«Summer At Land’s End» er den fjerde The Reds, Pinks & Purples-utgivelsen på relativt kort tid hvor luftige gitarer svever sammen med skyggene av The Smiths og House Of Love». Hele albumet er både sårt og fint, og låter som «Upside Down In An Empty Room» og «I’d Rather Not Go Your Way» er nydelige øyeblikk.
Rosa blomst på forsiden av coveret, og gul på baksiden minner om vår. Og med pastellfarget vinyl, er håpet alltid lysegrønt. Denne skiva et aldri så lite funn og låta «My Soul Unburdened» er perfekt, og med tanke på alle sjelene med hjertet utenpå skjorta som vandrer rundt her i verden, vil det alltid være et lidenskapelig marked for litt trist pop.
