Madrugada – «Chimes at Midnight»
(EMI)
Fjorten års uteblivelse fra et band som har holdt det gående over dobbelt så lenge, er da ingen tid. Tøysa! Klart det var på tide med en utgivelse fra ett av Norges største band de siste tiårene.
Om det er gjenoppstandelse eller gjenforening, eller hva man nå ønsker å kalle det er ikke så viktig. Det som er viktig er at Sivert Høyem har vedlikeholdt stemmen godt gjennom denne ventetiden med flere soloprosjekter, og at de to øvrige, gjenværende originalmedlemmene Frode Jacobsen på bass og trommeslager Jon Lauvland Pettersen er like påskrudde.
At Høyems stemme oppfattes som særegen og derfor også lett gjenkjennelig er udiskutabelt. Den mørke og hypnotiske røsten er ansett som selve Madrugada-signaturen, men de fleste som har fått med seg reisen som Stokmarknes-gjengen har gjort siden den fantastiske debuten «Industrial Silence» fra 1999, skjønner at det kreves en spesiell kjemi å for å veve sammen en strålende vokal i et nydelig lydteppe av melankoli. Gitarist Robert Burås’ bortgang for flere år tilbake vil alltid være et dypt mellommenneskelig og kreativt savn. Hans bidrag er like fullt kreditert på noen av låtene her, og selv om dessverre dette tapet aldri kan erstattes helt, gjør i hvert fall gitaristene Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen sitt til at lydbildet er like storslått og fint som man forventer av dette kvalitetsbandet.
«Chimes At Midnight» skal visstnok ha blitt komplettert relativt kort tid etter ankomsten i Sunset Sound-studioet i Los Angeles, og rett før den verdensomspennende nedstengingen var et faktum for et par år siden. Om det at noen drøyt historisk store artister har utfoldet seg i dette studioet tidligere, har hatt noe å si for Madrugadas energi og skaperglede vites ikke helt, men dæven altså! Dette låter så bra, så konklusjonen er egentlig bare et høylytt JA, selv om jeg verken har snakket med bandet selv, eller produsent Kevin Ratterman. Dette er så helstøpt svevende og samtidig så nedpå, at man skal være passe negativt forhåndsprogrammert om man virkelig gidder å pirke i en annen retning. Låta «No One Will Love You Like I Do» setter tonen, og starter rolig for deretter sakte å utvikle seg på sedvanlig Madrugada-vis.
Siden Madrugada har stilt seg inn på sånn «ca. femminutterslåter», følger de ikke akkurat radiohit-trikset, men det vil nok ikke ekskludere dem fra radiospilling uansett. Og om det skulle vært et tidskrav, er i det minste «Running From The Love Of Your Life» på under fire minutter. Resten av sporene er i snitt lengre og generelt også litt bedre enn sistnevnte, der de elegant glir gjennom et karakteristisk Madrugada-landskap. Men igjen; det er kanskje det noen har som ankepunkt. Nettopp at Madrugadas forutsigbarhet kan gjøre det vrient å identifisere ordentlige overraskelser, men dette betyr ikke at oppskriften er feil. Tvert imot! Selv om jeg skal innrømme at jeg noen ganger savner litt mer deng, har disse gutta levd en stund nå, så det er lov å fortsette på voksenrock-stien når man allerede har tråkket den godt opp fra før. Min favoritt er like fullt den helt strålende americana-låta «Empire Blues» som Father John Misty, Lukas Nelson og Jonathan Wilson sannsynligvis ville kastet seg over, om de hadde hatt muligheten.
Kjør gjerne på med flere referanser her, for «Dreams At Midnight» og «Call My Name» kan være inspirert av alt fra Thåström via R.E.M. til The National selv om låtene åpenbart har nordnorsk opphav. Og hvordan man skal tolke lydbildet på «Stabat Mater» er opp til fantasien. Hva med Nick Cave som spaserer rundt i en europeisk spøkelseslandsby med fragmenter av Mike Scotts «Red Army Blues» på innerlomma? Det omtrent slik jeg forestiller meg Sivert Høyem kunne hatt det om han lukket øynene mens han sang, men illusjonen er antakelig ikke fasiten.
Jevnt over er dette en plate man kan spille fra start til slutt uten store innvendinger, og det er kanskje de små subtile linjene som gjør lyden så fin. Albumets siste låt «Ecstasy» formidles vakkert, slik bare Høyem kan. En perfekt avslutning på et glitrende comeback. Jeg er veldig fornøyd med å ha anskaffet denne på vinyl, og om du er av de moderne folka som ikke driver med den slags, bør du i det minste lytte på albumet fra mediet du finner best egnet.
