Luke 5

Marillion – «Script For A Jester’s Tear»

(EMI)

Marillion er kanskje mest kjent for låta «Kayleigh» som herjet hitlistene to år senere enn mitt foretrukne 1983. «Script For A Jester’s Tear» var dette britiske bandets første album, og det ble også det mest progressive Marillion noen gang ga ut. Låtene er lange og innholdsrike, og derfor også svært underholdende. Musikkskribentene den gang skjønte ikke helt poenget, og mente at Marillion bare kopierte Genesis. Dermed kom bandet litt skeivt ut fra hoppkanten, men det preget dem på ingen måte. De neste to studioalbumene var «Fugazi» og «Misplaced Childhood», og begge disse går også inn i proghistorien som klassikere.

Den skotske frontfiguren, Derek William Dick, bedre kjent som artisten Fish, ble ofte sammenliknet med Peter Gabriel fra Genesis’ 70-tallsperiode, kanskje mest fordi Marillion ikke var så lett å sammenligne med noen andre. Fish var ikke bare en solid rockevokalist for Marillion, han var også en eminent historieforteller med sine underfundige og utfyllende tekster i prosadiktform. Hans engasjement og strålende formidlingsevne viste at han hadde veldig mye på hjertet generelt, og på dette albumet, hva angikk politikk, krig og samfunnsutfordringer, spesielt. De vanvittig stilige, men nesten drøye låtene «He Knows You Know» og «Chelsea Monday» bærer på mange måter albumet, men det var «Gardenparty» som snek seg inn på topp 20 på hitlistene. Vi skal selvsagt ikke glemme «Forgotten Sons» heller. Dette er en deilig progressiv og rocka sak, og kanskje det sterkeste bidraget på skiva? Mulig at dette er en brannfakkel, så du kan jo gjerne mene annet.

Med de syngende gitarsoloene til Steve Rothery og keyboardist Mark Kellys evne til å sy sammen melodiene, ble det skapt en helt egen verden av eventyr og magisk lyd. Rothery som på mange vis har satt et helt eget preg på lydbildet, er nærmest blitt Marillions varemerke fra dette albumet og helt til nå. Låtene fra «Script For A Jester’s Tear» fulgte bandet live så lenge Fish var vokalist, og de er blant annet glimrende levert på live-albumet «The Thieving Magpie (La Gazza Ladra)» fra 1988. «Script For A Jester’s Tear» er anerkjent som en klassiker, og ble ytterligere hyllet etter at bandet remikset det i 1997. Noen mener sågar at albumet var redningen til progressiv rock. Alt dette leder til konklusjonen om at denne skiva er en viktig utgivelse fra 1983, og kan fint snurres i gang i 2023 også.

Mikkel