Sofa-synth

Noe har skjedd på Lloyd Coles eldre dager. Fra å være en indierocker med bittersøte tekster og gitar-jangly lydbilde de første tre tiårene av sin karriere, har den eldre utgaven av Cole grepet synthesizerne med begge hender. Forrige album «Guesswork» fra 2019, viste at herren med den lune og klare vokalen kunne overraske med litt elektronisk eksperimentering også. Selv om det er vrient å fri seg fra de tre utgivelsene Lloyd Cole And The Commotions ga ut i perioden 1984-1987, samt noen av de første soloalbumene innpå nittitallet, fungerer det ganske fint med pyntelig synth også. Pene låter har Lloyd Cole nemlig alltid klart å snekre i hop, og noe av det som serveres på hans 12. soloalbum «On Pain» kan, rent melodimessig, minne litt om soloalbumene fra 1990 til 1995. Om «Love Story»-albumet var blitt drapert inn dagens synth-utgave, ville singer/songwriter-stemningen fått et enda mer interessant lydbilde. Det er dog rundt tretti år siden, og låtene da var jevnt over bedre enn de er nå. La oss derfor leve i nuet, slik denne engelskmannen gjør.

Umiddelbart er det tittelsporet som seiler opp som oppfølgeren til «I Didn’t Know That You Cared» fra ovennevnte 90-tallsskive. Dette er en god start før «Warm By The Fire» gir et lite hint av svunnen gitarbasert tid. Det er fortsatt synth-drevet, og de musikalske vendingene er elegante nok. På «The Idiot» skildrer Cole to kompiser som prøver å løsrive seg fra rusmisbruket. Livet i Los Angeles var medvirkende faktor til at de var på vei til å kjøre skikkelig off-piste i hvitt pudder. Lloyd Cole refererer her til David Bowies og Iggy Pops opphold i Berlin fra 1976 til 1979 med felles ønske om gå under radaren. Begge gikk inn i kreative faser, og for Bowies del resulterte denne tiden i Berlin-trilogien samt produksjon av Iggys debutsoloalbum, ja, nettopp: «The Idiot». «You Are Here Now» er ganske melankolsk, men den oppleves ikke som depressiv. Det er snarere ettertenksomhet som signaliseres «all it takes is one moment of perfect clarity» hvor synth-teppet gradvis øker i omfang før låta, på nesten Pink Floydsk vis, fader fredelig ut.

«This Can’t Be Happening» er som et hel-syntha fireminutters mantra med de enkleste setningene «you can’t believe it / It can’t be possible / but it’s happening now». Dette er neimen ikke så verst; selv med få og korte setninger i loop, og en liten dose stemmemanipulasjon på toppen. Det slår meg at flere av synth-lydene ligger i gammelt new wave-land à la Vince Clarkes verden, og især spiller «More Of What You Are» på de tangentene. Låta er grei nok, men gospelkoringen som ligger i bakgrunnen gjør at jeg heller skulle ønske at Blurs «Tender» overtok stafettpinnen. «Wolves» er det allerede laget noen remikser av, så den er helt OK. Men! Med mindre man elsker voice box og er åpen for alt av 80-tallets synth-viderverdigheter, bør man bare styre unna «I Can Hear Everything».

«On Pain» er et passe snilt synth-popalbum av den gamle sorten, hvor det varieres mellom roligere, lett luftige partier til litt mer driv. Til tross for at Lloyd Cole synger like fint som vanlig og albumet har sofistikert produksjon, er det likevel noe som uteblir. Det er egentlig vanskelig å sette fingeren på den eksakte mangelen, men det er kanskje dette som har vært Lloyd Coles hemsko på flere album fra andre halvdel av 90-tallet og utover 2000-tallet; følelsen av at noe er uforløst. Vokalen er bra og tekstene er intelligente, og når man først fanges av låtenes subtiliteter, sitter disse ganske godt. Dessverre skjer det litt for sjelden. At Lloyd Cole har endret på det lydmessige uttrykket er derimot et spennende grep som vitner om at han i hvert fall har innsett at denne synth-baserte innfallsvinkelen kan gagne karrieren framover. Det er muligens litt snålt å uttale dette om en fyr som allerede har holdt på i 40 år, men det er aldri for sent å gå nye veier. Noen ganger er man på hotell i Amsterdam, og andre ganger er man i Berlin. Med den nye retningen, er uansett håpet at det ikke tar altfor lang tid før Lloyd Cole når sin neste destinasjon.