Vellykket gjenåpning

Det er 13 år siden Elizabeth Woolridge Grant albumdebuterte som Lana Del Ray (joda, det var med A) alias Lizzy Grant og 11 år siden Lana Del Rey endelig fant seg selv som en artistisk navnehybrid av Hollywood-skuespilleren Lana Turner og den brasilianskproduserte 80-tallsbilen Ford Del Rey, og som sang om videospill og blå jeans på gjennombruddet «Born To Die». Enda lengre siden er det at Jergins-tunnelen, som er knyttet til Jergins Trust Building i Long Beach, California, hadde sine nesten femtiår lange åpningsperiode før den ble stengt for allmuen i 1967 grunnet sikkerhetsrisiko. Nå har Lana Del Rey altså åpnet denne igjen.

Med Lana Del Reys svevende kammerpop av nostalgi og melankoli hvor referanser fra moderne musikk og popkultur tilbake til 1950 og -60-tallet til stadighet gjør seg gjeldende, er det kanskje ikke så rart at hun syntes det var på tide å avsløre at denne tunnelen faktisk finnes ennå med sitt niende album. Jenta fra Manhattan i New York City har alltid virket eldre enn hun er, eller i det minste en ung dame med gammel sjel. Låtene hennes er livet, sett fra nær sagt alle vinkler, med glamour, penger, dop, dekadanse, kjærlighet, og både kjipe og spennende relasjoner, og hun er ikke redd for å være eksplisitt. Hun er en slik kvinne som kan bruke språk hvor parental advisory som oftest vil være påkrevet, og likevel få det til å høres elegant ut.

På «Did You Know That There’s A Tunnel Under Ocean Blvd» kliner Lana Del Rey til med et dobbeltalbum hjulpet av flere produsenter der særlig multitalentene Jack Antonoff, Zach Dawes og Drew Erickson kan sies å ha litt musikalsk fartstid med frøken Del Rey fra tidligere. I fjor var de alle involvert i hennes to (!) albumutgivelser, så samarbeidet må ha blitt ansett som fruktbart. Og det med rette. For denne siste skiva er et aldri så lite mesterverk. Joda, jeg vet at noen mener at Lana Del Rey er oppskrytt; at hun blir litt kjedelig i lengden. Men da hører ikke disse ørene det vi andre hører; nemlig en utrolig kreativ og ellevilt stilig artist som leker seg gjennom drømmerier og finurlige historier, og som benytter seg av omtrent hele spennet innen popmusikkens historie. Etter å ha møtt ganske mange folk med alskens musikalske preferanser, kunne konklusjonen i prinsippet vært at «alle elsker» Lana Del Rey. Med unntak av de få ovennevnte «noen», da.

Tittelsporet på dette albumet, som også er førstesingelen, er en saktegående pianolåt som skaper assosiasjoner til Harry Nilssons «Don’t Forget Me» fra 1974, hvor Del Reys drøye tekstelementer flyter rundt i orkestrerrus og deilig koring. Det er så mange perler på denne skiva, men de krever selvsagt sitt. Lana Del Reys fløyelstemme kombinert med en rekke underfundigheter skaper herlige lydbilder hvor nesten alt er lov rytmisk. Om det er neo-soul, easy listening, trap eller vestkystrock spiller ingen rolle. «A&W» er digg og «Candy Necklace» er sedvanlig smektende der vokalen hennes smeltes sammen med Jon Batistes nærmest umerkelige stemme til en nydelig pianoballade. Ganske mye sterkere og klarere hører man Jon Batiste på det mer teatralske mellomspillet av spoken word etterpå. Dramatisk er også «Judah Smith Interlude», men ingen av disse sporene er annet enn nettopp alternative mellomspill.

Derimot er «Fingertips» og «Fishtail» finfine spor i beste alt- og kammerpopstil. Bleachers hjelper til på småpene «Margareth» og Tommy Genesis bistår på trap-trippende «Peppers», hvor sammensuriet av hyppig Angelina Jolie-namedropping, RHCP-snikreferanse og COVID-kyssing med kjæresten ikke gjør Lana (vi er på fornavn nå) nevneverdig stressa. Hva medprodusent Mike Hermosa mener om akkurat COVID-incidenten, vites ikke, men albumet avsluttes i alle fall med chille «Taco Truck x VB».

Før vi tar kvelden helt er det verdt å merke seg særlig to låter. Den ene er «Paris, Texas» med nydelig pianospill hvor SYML er involvert. Noen vil sannsynligvis gjenkjenne Wim Wenders’ filmtittel fra 1984 der Ry Cooders instrumentelle tolkning ble en aldri så liten kultlåt. Nå skal ikke jeg si at Lana er direkte inspirert av Cooders country/blues-variant, men at hun har en fjong egenkomponert versjon av en låt med samme tittel, som med litt godvilje burde kunne tolkes i den retningen, synes å være på sin plass. Om du er enig eller ikke, er ikke så innmari viktig. For hun synger fantastisk flott. Nesten på et elevert nivå. Den andre låta som bør få ekstra oppmerksomhet er «Let The Light In». Siden jeg er sucker for Father John Mistys musikalske vendinger, var det ikke vrient å gjenkjenne påvirkningen. Og dæven for en duett. Begge synger så ufattelig fint, at her er det bare å nyte melodilinjene som kiler så godt i ørene at hammere og ambolter virker som verdens mykeste elementer inni der.

Lana Del Rey er blitt en utmerket låtskriver. Hun er rett og slett en ganske kul poet med evne til å ta pulsen på omgivelsene i hvilken som helst tidsepoke i hvilepulsmodus. Det er liksom ikke noe problem for denne dama å produsere strålende skiver på løpende bånd, og «Did You Know That There’s A Tunnel Under Ocean Blvd» er intet unntak. Snarere tvert imot. Det er mulig folk med høy stressfaktor mener annerledes, men jeg vil hevde at dette sistealbumet bare forsterker hennes særegne stil med utsøkt atmosfære ispedd varierte rytmiske grep og smart sampling. I løpet av en drøy dekade er Lana Del Rey i ferd med å befeste sin posisjon. Fortsetter den snart 38 år gamle artisten i samme spor noen år til, er jeg ganske sikker på at flere enn meg vil betegne henne som et populærkulturelt unikum i moderne tid.