Crown Lands – «White Buffalo»
(Spinefarm Records)
Hvor mange folk trenger man egentlig i et band for å låte bra?
Crown Lands tar turen over knivseggen med deres tredje utgivelse, hvis vi regner med den glimrende EP-en «Rise Over Run» fra 2017, som paradoksalt nok er lengre enn deres nå to etterfølgende album. Og hva bringer så denne rocka duoen fra Canada til torgs? Bortsett fra en hang up til 70-tallsprog og rock, byr de på et glimrende femsporsalbum som låner 32 minutter av din tid. I første omgang. For her er det låter du helt sikkert vil høre flere ganger.
Det skal nevnes at «White Buffalo» først kom ut i 2021, og at dette er en relansering, allerede året etter. Dels fordi managementet må ha bommet radikalt på markedsstrategien i første runde, så nå lanseres altså albumet i USA og UK. Og dels fordi de på 2022-utgivelsen har tatt med et livespor av låta «The Witching». Det kan virke som det har lyktes, for de er nå support på Greta Van Fleet sin turne i USA. Samme kan det være. For de fleste av oss er dette et nytt bekjentskap uansett, og derfor verdt å snakke litt om.
Bandet har selv en idé om at de høres ut som om White Stripes skulle covret bandets landsmenn i Rush sine låter. Kanskje ikke så rart, for de har da også fått hjelp av Rush sine tre produsenter. I mine ører er dette en mer raffinert, og mindre heseblesende variant av Wolfmothers forsøk på å bringe eldre rock tilbake i live. Og da er spørsmålet om de lykkes?
Vokalist Cody Bowles kan høres ut som en krysning mellom Wolfmothers Andrew Stockdale og Led Zeppelins Robert Plant, og matcher låtene glimrende. Han trakterer også trommene, men der går det litt i «safe mode». Det vil si klassisk rockerytmer og bruk av mye cymbaler. Dette er et kjent triks i band med få deltagere der hver musikant har flere oppgaver, slik som blant annet White Stripes og The Last Internationale.
Kevin Corneau tar seg av bass, gitar og keyboards med overbevisning. Vi får høre mange deilige gitarpartier i låtene. Førstnevnte instrument kunne kanskje trengt litt mer fokus, for denne typen musikk har godt av separate basslinjer. Gamle Black Sabbath-låter har eksempelvis nettopp det, og sånne grep bidrar sterkt til driven i låtene. I mange tilfeller på albumet følger bassen gitaren og vokallinjene, noe som er bra for å gjøre musikken mer fyldig. Men man går samtidig glipp av et «lag» i musikken, som egne basslinjer kunne fikset. Kompromisser er uunngåelige med kun to mann på post.
Albumet åpner overraskende med en instrumental, gitt at de kun byr på fem låter totalt. «Inner Light» er likevel en veldig fin start på det hele, og en bra introduksjon til bandet. Tittelsporet «White Buffalo» følger opp samme «vibe», Funky, progga riff og endeløse referanser til musikk flere tiår tilbake i tid. Men hva gjør vel det? Ingenting. Låta er bra, og planter lytterinteressen.
Derfra så går turen til Led Zeppelin med «The Witching Hour (Electric Witch)», og likheten er tidvis slående. Jeg vil nesten si slående vakker til og med. Ingen grunn til å spole fort videre her. Og nettopp samme låt avslutter albumet i live-versjon. Så det kan diskuteres om dette er fire- eller femsporsutgivelse. Jeg blir ikke helt enig med meg selv.
Selvsagt kommer det også en lang låt i dette «fire-til-femlåter»-konseptet. «The Oracle» er på tretten minutter, og det virker helt passelig. Rolig oppbygging fra start som dreier innom TOOL-lignende rytmepartier underveis, og ender opp med klassiske bølgeskvulp helt til slutt. Bra saker. «White Buffalo» er svevende, eggende, og live-preget gjennom hele albumet. Romklang er et virkemiddel som funker bra, og som gir en luftig lytteopplevelse. Dette er et album mange vil like, og tronen Wolfmother en gang satt på, er i min bok herved overtatt av Crown Lands. Volumet vris deretter.
