
Thurston Moore – «Flow Critical Lucidity»
(The Daydream Library Series, 2024)
Den amerikanske støyrock-guruen viser at de kreative egenskapene fortsatt er intakte.
Siden Thurston Moores eks-kone og medgrunnlegger av Sonic Youth, Kim Gordon, kom ut med stilige «The Collective» tidligere i år, kunne tydeligvis ikke denne ringreven være noe dårligere. I alle fall ikke hva utgivelsestakt angår. Gjennom karrieren har Moore vært kjent for å utfordre lytterne. Med Sonic Youth redefinerte han alternativ rock ved å eksperimentere med støy, improvisasjon og utradisjonell bruk av gitar, og albumer som «Daydream Nation», «Goo», «Dirty» og «Washing Machine» satte vel sånn passe standard for 90-tallets noise rock, der soniske lyder dominerte. Etter Sonic Youth-tiden har Moore samarbeidet med flerfoldige aktører, hvor utforsking av ulike musikalske territorier er blitt gjennomgangsmelodien. Det samme har for så vidt også preget solokarrieren hans. Med årets «Flow Critical Lucidity», har 66-åringen laget ni soloalbum.
«Flow Critical Lucidity» reflekterer over naturens vesen, både som en kilde til inspirasjon og som en metafor for menneskelige erfaringer. Albumet, som ble spilt inn i London, inneholder sju interessante låter. Lydbildet, som er et stykke unna det Sonic Youth assosieres med, framstår som sjangeroverskridende, men like fullt tidløst. Det lugger litt i starten med «New In Town», men når låter med instrumentelle post-punk-innslag som «Hypnogram» og «Sans Limites» dukker opp, kjennes lange skygger av The Cure. På sistnevnte låt har Stereolabs franske frontfigur, Lætitia Sadier, gjestevokal. Kanskje er det ikke så rart at låttittelen betyr grenseløs, eller uten grenser på hennes morsmål når albumets overordnede tema virker å være søken etter frigjøring fra nettopp begrensninger og konvensjoner.
«Shadow» er mer skranglete enn de foregående låtene, og det monotone drivet i låta minner litt om hvordan Brant Bjork spikker låtene sine. En av de seigere låtene er «We Get High». Her slår referanser som My Bloody Valentine og saktegående Sisters Of Mercy inn, og på toppen av det hele er stemningen, mellom lette syregitarer og snikende jazzpiano, som i Danzigs «Little Whip», dog uten samme desperasjon. Ironisk nok er det noe befriende monotont over «Rewilding» også. Og når hypnotiske «The Diver» avslutter albumet, er det som om denne er Thurston Moores variant av «The Crystal Ship». Tolkningen er litt vrien å forklare, men det er en anelse Jim Morrison over denne låta.
På «Flow Critical Lucidity» kombinerer Thurston Moore sin signaturgitarlyd, av tidvis vrengte toner og avantgarde effekter, med lavmælt vokal i et landskap av post-punkete drømmerier. Skiva viser at Moore er i stand til å videreføre arven fra tidligere epoker på en subtil måte med nye kunstneriske og poetiske vendinger. Som det meste med Moores verker, tar det litt tid før man finner flyten. Uansett hvilket forhold man har til Thurston Moore, så skaper han musikk som bør kunne gjøre publikum nysgjerrige nok til å gi «Flow Critical Lucidity» en sjanse eller tre. Ergo kan alle som søker en annerledes musikalsk opplevelse, her navigere i et relativt kupert, men spennende terreng.
