Sårbar styrke

Amerikanske Ezra Furman må være en av de mer uforutsigbare stemmene på 2000-tallet. Dette er en artist som trosser grenser på flere måter; både personlig og musikalsk. Furman har bygget opp et univers godt rotfestet i rockehistorien i tillegg til å ha en nyskapende tilnærming, og nå er hun tilbake med skiva «Goodbye Small Head» som kan sies å være akkurat passe teatralsk. Her er det mange følelser som er formet av lidenskap og kunstnerisk mot. Det er snart 20 år siden Furman slo gjennom som frontfigur i bandet Ezra Furman & The Harpoons. Med albumer som «Banging Down The Doors», «Inside The Human Body» og «Mysterious Power», viste Furman sin evne til å forene indierock med fortellerkunst. Musikken bar allerede den gangen preg av en rastløs sjangerblanding som eksperimenterte med punk, rock, glam og sågar folk. Denne fasen hadde impulser fra tidligere tider der ikoner som David Bowie og Lou Reed herjet. På samme måte som dem, er heller ikke Furman redd for å utfordre normer eller utforske dunkle sider av sinnet.

Ezra Furman er definitivt ikke en personlighet som står stille. I løpet av 2010- og 2020-tallet utviklet hun seg til en artist som stadig har tatt større sjanser. På soloreisen har utgivelser som «Transangelic Exodus», «Twelve Nudes» og «All Of Us Flames» tatt for seg alt fra queer-identitet og kjærlighet til sosialt raseri og opprør. Samtidig har hun bygd opp en lojal fanbase hvor ærligheten i tekstene åpenbart har fengslet og fenget. I 2021 kom hun offentlig ut som transkvinne, og overgangen fra han til hun, er blitt en integrert del av det visuelle og musikalske uttrykket. Reisen har også gitt stemmen hennes en helt ny dimensjon, og på «Goodbye Small Head» skjønner man at dette ikke bare handler om å møte sitt eget indre kaos, men også om å finne en ny måte å navigere i verden på.

«Goodbye Small Head» består av tolv låter som gir et ufiltrert innblikk i tilstander som hypomani, sykdom, hjertesorg, rus og kollaps. Tekstene er én ting, men musikken er også spennende. Her finnes arrangementer som treffer alt fra 70-tallets glamrock og protopunk til 90- og 2000-tallets indie-scene. Tittelen skal være hentet fra Sleater-Kinneys 1999-single «Get Up», der vokalist Corin Tucker synger om å nærme seg døden, eller kanskje en slags atskillelse mellom kropp og sjel. Satt i Furmans kontekst, framstår denne referansen som å stå i spagat mellom oppløsning og frigjøring. Albumet sparkes godt i gang med åpningslåta «Grand Mal» med påfølgende energibomber, men det er først med «Power Of The Moon» man kjenner ordentlig på Bowie- og Reed-energiene. The Velvet Underground hadde nok tatt imot denne låta med begge hender, for den er rimelig fet. Og «Submission» kunne fint ha havnet på et Placebo-album.

Fra midten av albumet endrer lydbildet seg til det roligere med «Veil Song», «Slow Burn» og «You Hurt Me I Hate You». Her er vokalen lysere og arrangementene snillere. Særlig den siste minner om indie-lyden man gjerne finner hos St. Vincent. Legg til melankolske «Strange Girl», og kjenn på sårbarheten. Mot slutten, spesielt på «A World Of Love And Care», blir lydbildet mørkere igjen med strykere og hesere vokal. Hvordan denne låta kan skape assosiasjoner til The Whos «Pinball Wizard» må gudene vite. Ikke er den lik, og ikke går den like fort, så mulig det bare er en slags rar Elton John-desperasjon over dette som utløser retro-følelser før Furman smører seg inn i flere former for klassisk rock’n’roll-ånd og avslutter ballet med «I Need The Angel».   

Tidligere medhjelper, Brian Deck, har igjen bistått med produksjonen, og innspilt i Chicago, er albumet en slags hjemkomst for Ezra Furman, både geografisk og musikalsk. Bandet Furman har spilt med i over ti år utgjør kjernen i lydbildet. Derfor virker «Goodbye Small Head» å ha en intuitiv flyt. Dette er nesten som undergrunnsfilmmusikk hvor 70-tallstepper bekler vegger og gulv med 90-tallsmønstre og detaljrike strykerarrangementer som sniker seg gjennom majoriteten av låtene. Eksempelvis har «You Mustn’t Show Weakness» omtrent alt fra begge epoker; inkludert hurtiggående trip-hop-elementer.

Med «Goodbye Small Head» trer Ms. Ezra Furman fram som en forvandlet artist. Skiftet fra Ezra Furman til Ms. Ezra Furman markerer mer enn et nytt kapittel som speiler en dyptgående identitetsreise, der musikken fungerer som både speil og motor for endringen. Skiva kan også forstås som et parallellunivers hvor indre kamp, frigjøring og gjenoppstandelse utspiller seg med brutal ærlighet. «Goodbye Small Head» er et selverkjennende manifest i lydform med nødvendig støy. Såpass bør sanfunnsnormene tåle når denne musikalske kunstnersjelen endelig våger å være seg selv fullt ut.

Foto: Eleanor Petry