Lyrisk luring

Etter snart ti år har den underfundige sunnmøringen Kåre Indrehus skapt seg et navn som en luring av en lyriker samtidig som han må være en av Norges mest produktive og egenartete folk- og visemusikere den siste dekaden. Med nesten årlige utgivelser, fulle av skråblikk på livets viderverdigheter, har han formet en verden av lune observasjoner, snurrig hverdagsfilosofi og subtil humor. Gjennom karrieren har han fanget absurditeter i dagliglivet med låttitler som «Kjøleskapet Gret Når Ungane Et», «Et Hinder På Tinder» og «Dongeribuksedrama». Bare å skape såpass gøyale overskrifter av slike små øyeblikk, er fascinerende i seg selv, men å fylle vers med innhold, og ikke minst hele album med ytterligere liv er en aldri så liten kunst. Siden debutalbumet «Fra Et Bilvrak På Klipra» fra 2017, har Indrehus levert musikk som befinner seg i et landskap der den norske visetradisjonen møter det alternative i en slags folkrock-fauna. Hans vokal er hes og ru, og han synger på dialekt. Oppskriften her er egentlig ikke så ulik hallingdølen Stein Torleif Bjella sin, hvor enkle og nedstrippa lydbilder gir rom for en del grubling.

Sin tilsynelatende enkelhet til tross; noen ganger kan den fiffige humoren til Indrehus minne litt om rariteter som Tønes kunne funnet på, men der Tønes er eksplisitt, bruker Indrehus sine språklige bilder på en lavmælt måte. Et eksempel på dette, er linjene fra «En Drøm Om Ei Tid» der det virker som mannen plutselig får en oppvåkning om at midtlivet eller annen uro nærmer seg. Dette er ikke direkte uttalt, men her skildres minner om oppvekst, samt at man får en ubehagelig erkjennelse om at tiden flyr fort. Det er mulig at det ikke er et lett psykotisk anfall som beskrives, men en følelsesmessig smell har muligens forekommet: «For rommet det rista og sofaen den spant, og e følte meg som en plastikk-elefant, der en putter på ei krone eller to i bytte mot et visdomsord». I den andre enden av snålingsskalaen finner vi den lett bluesa fjotten Knut som har misforstått ganske mye her i verden når han spiser Kvikk Lunsj med gaffel og kniv fordi han tror det er trendy, og innser med ett at hussalg uten visningsbesøk er en vanskelig øvelse.

Kåre Indrehus’ tekstunivers er én ting, men han har også en vokalmessig særegenhet. Ikke misforstå, for han er ingen sangsvale, men han har en merkverdig Dylan-stakkato og Ole Paus-knirkete måte å få fram poesien på. Like fullt kan deler av vokalen tidvis assosieres med Conor Oberst i Bright Eyes om man blander inn litt Warren Zevon innimellom, og det er jo kult nok. På denne skiva er det også en del spennende elementer innflettet i lydbildet. Skiva heter jo «Vekkerklokkeangst», og flere av låtene virker å ha instrumentale og rytmiske innslag som synes å være hentet fra ideen om ulike urverk som taktstokk. «Ei Hand Uten Ring» med bidrag fra Ruben Magnus er litt sånn. Faktisk minner av det rytmiske litt om Peter Gabriels «Games Without Frontiers». Og trenger du litt post-punk eller saktegående new wave på norsk, serverer Kåre Indrehus «La Treet Stå» på tidlig 80-tallsvis. En sløy vind av Joy Division og tidlig New Order, eller Ultravox merkes ganske godt. Om det er tilsiktet anes ikke, men det er nå slik det oppleves likevel.  

Nå er det disse, nærmest dagbokaktige, formuleringene, som uansett pirrer interessen mest. Tittelsporet er svært så langt unna Dolly Partons «9 To 5», men herr Indrehus er inne på en slags meningsløshet hvor både tidsklemma og hamsterhjulet dukker opp som mentale bilder uten at han nevner dem med ord. Tomheten som skjules bak en fårete fasade for å oppfylle samfunnsforventningene synes å bøgge ham. I motsetning til Dolly, gir Kåre et alternativ til arbeidsintervallet ni til fem, for her er åtte til fire også mulig selv om man ikke synes å bli spesielt mer lykkelig av den grunn. «Lån Meg En Bil» handler om Indrehus’ kystreise fra hjemmet på Nøtterøy via barndomstraktene i og rundt Ålesund, og opp til Tromsø. Indrehus har behov for å låne både bil og båt, men for i det hele tatt å kunne dra, trenger han også fri fra jobb. Antakelig gikk det like greit som denne fine lille visa som drives fram av el-piano, lett tromming og bass. Koringen gjøres av en annen Apollon-kjenning, Kristian Kaupang, før det som på flere måter bør kunne tolkes som en rusten kjærlighetsvise, «Skilpadda Og Harepus», avslutter på ettertenksomt, men sjarmerende vis.

«Vekkerklokkeangst» viser Kåre Indrehus sin evne til å forene det hverdagslige med det eksistensielle, og det han formidler bør få lytteren til å trekke på smilebåndet i tillegg til å reflektere litt. Selv om det melankolske musikkuttrykket er bra, og som merkes allerede på åpningssporet «Det Året Jeg Forsvant», er det i hovedsak kvaliteten i de finurlige tekstene som skaper det meste av stemningen på denne skiva. Sånn sett er dette mer fortellerkunst enn musikalsk blinkskudd. Men man trenger ikke alltid de store musikalske allsang-låtene når man skjeler til nostalgi, plagsomt høye trær, utferdstrang med noen forbehold og dyremetaforer for å formidle alt fra hverdagsstress til takknemlighet. Timingen er uansett upåklagelig med tanke på nylig omstilt sommertid, for som Kåre selv har uttalt: «…ikke glem å snooze vekkerklokka først…»

Foto: Maria Ingrid Vosgraff Moro