Tuaregenes bluesrock

Mahamadou Souleymane opererer under navnet Mdou Moctar, og er en anerkjent artist innen afrikansk world music. Spesielt er han kjent for sine bidrag til tishoumaren og assouf, som også kalles ørkenrock/-blues på norsk. Han har i flere år vært en framtredende skikkelse innen sjangeren, og hans musikk har en solid forankring i den rike tuareg-tradisjonen. Samtidig har han utviklet en unik stil der elementer som elektriske gitarer, psykedeliske soloer og vestlig rock smelter sammen på en nyskapende måte. Tuaregene er det nomadiske berberfolket som lever spredt over Sahara, da hovedsakelig i Niger, Mali, Algerie, Libya og Burkina Faso, og de har en kultur sterkt preget av muntlig tradisjon, poesi og musikk. Tishoumaren, som oppsto blant tuareg-opprørere som en form for motstandskultur mot de sentrale maktene, er preget av politisk ladete temaer som eksil, kamp og identitet. Musikken har ofte hypnotiske gitarriff og repetitiv struktur, inspirert av både vestlige innslag og tradisjonelle tuareg-instrumenter, noe Moctar videreforedler på sin egen måte.

Mdou Moctar kan derfor sies å være medlem av en lang rekke av tuareg-musikere, og hans arbeid kan gjerne sammenliknes med både den avdøde landsmannen Abdallah Ag Oumbadougou, som var en pionér i elektrifiseringen av tuareg-musikken, og det malisk-algeriske musikkollektivet Tinariwen, som bidro til å bringe sjangeren til et globalt publikum. Moctar deler også visse musikalske likheter med Bombino, også fra Niger, og Tamikrest fra Mali, som kombinerer tuareg-musikk med psykedelisk rock. Det er også paralleller til andre kjente maliske artister som Ali Farka Touré, kjent for sin rolle som brobygger mellom vestafrikansk musikk og amerikansk blues, samt Amadou & Mariam og Songhoy Blues, som utforsker worldbeat-kombinasjonen av vest- og nordafrikansk musikk, pop, rock og andre verdenskulturelle sjangere.

Moctars nyeste album, «Tears Of Injustice», er en akustisk nytolkning av fjorårets «Funeral For Justice». Prosjektet ble til under særdeles uvanlige omstendigheter. I juli 2023, mens Moctar og bandet hans var på turné i USA, brøt et militærkupp ut i hjemlandet Niger, og grensene ble dermed stengt. Mdou Moctar, rytmegitarist Ahmoudou Madassane og trommeslager Souleymane Ibrahim, måtte derfor forlenge sitt opphold i New York. Mens de ventet på en mulighet til å reise hjem, benyttet de anledningen til å spille inn denne skiva i The Bunker Studio i Brooklyn med lydtekniker Seth Manchester bak spakene og bandets bassist, Michael ‘Mikey’ Coltun, som produsent. Denne uventete situasjonen ga prosjektet en ekstra faktor fordi dette plutselig ble en slags måte for bandet å bearbeide hjemlengsel og uforutsigbarhet.

Som en finish la bandet senere til inspirasjon fra tradisjonelle tuareg-sangere. Coltun og Madassane bidro med opptak av tuaregenes såkalte kalle-og-svar-vokaler, og disse ble så vevd inn i albumet. Den åtte minutter lange versjonen av låta «Imouhar» er et eksempel på akkurat dette, og viser bandets evne til å blande gamle tradisjoner med moderne uttrykk. Denne låta er forresten hele tre minutter lengre enn fjorårsversjonen. «Tears Of Injustice» opprettholder røttene av ørkenrock og -blues, men der «Funeral For Justice» var preget av elektrisk energi og protest, er denne akustiske utgaven mer en dempet refleksjon over samme tema. Sagt på en annen måte; hvis «Funeral For Justice» var lyden av kamp, kan «Tears Of Injustice» beskrives som lyden av ettertanke. Albumet viser en mer sårbar og nyansert side av Moctar, men beholder samtidig en viss skranglende edge som holder oss engasjerte i et musikalsk ørkenlandskap som er både tøft og nedstrippet.

Forskjellen på de to albumenes lydbilder høres rimelig greit allerede fra start. Det er egentlig bare å klinke til med tittelsporet fra «Funeral For Justice» først, og deretter sette på samme låt med ‘the injustice version’ etterpå. Selv om «Tears Of Injustice» viser ulike tolkninger av det opprinnelige uttrykket, er det antakelig en del som likevel vil savne den elektriske intensiteten fra foregående album. At årets skive ikke bare er en nytolkning, men muligens også en kunstnerisk visjon som utfordrer fansen er helt fint, men ambisjonsnivået kan også gjøre at Moctar her risikerer å drukne litt i sitt eget lydbilde. Under en live-seanse er det bare å anta at dette vil være ellevilt kult, for da får man oppleve hele det organiske teppet av tuareg-autensitet. Hjemme i stua vil jeg påstå at de elektriske variablene skaper enda mer spennende nyanser i sin voluminøse drakt. Uansett understreker «Tears Of Injustice» Mdou Moctars betydning når han hedrer tuaregenes musikalske tradisjon samtidig som den ørkenstøvete bluesrocken tilføres en noe annerledes, men stilig dimensjon.

Foto: Nelson Espinal