Særegen stil

Har du lyst på en annerledes musikalsk reise, skal du sjekke ut London-bandet The High Llamas anført av den irsk-engelske “kapellmesteren” Sean O’Hagan. I 1991 tok nemlig denne herren med seg et par andre kompiser, trommeslager Rob Allum og bassist Jon Fell, fra tidligere prosjekt Microdisney, og dannet et nytt og avantgarde poporkester; altså The High Llamas. Det vil si, bandet, som for tiden består av seks individer, startet som et relativt vanlig gitarbasert poprock-band, men etter hvert som de dro seg gjennom tiårene ble easy listening, kammer- og visepop samt electronica også blandet inn i stadig mer underlige lydbilder. Fra debutalbumet «Santa Barbara» i 1992 til årets utgivelse «Hey Panda», har det med andre ord skjedd en del, og mye av endringen skyldes O’Hagans behov for å eksperimentere med lydbilder. De orkestrale, nærmeste filmatiske, stemningene, de tidvise latino-rytmene og bruken av elektroniske elementer, er åpenbare. Inspirasjonen til særlig sistnevnte innslag skjedde i forbindelse med hans møte med Stereolab; først som publikummer under en konsert på 90-tallet, og deretter som keyboardist for dem i ettertid. Fornyelsen av The High Llamas’ musikk kom som et resultat av O’Hagans tid i Stereolabs lekegrind. Om det ikke var Stereolab-lederne Tim Ganes og Lætitia Sadiers fullstendige fortjeneste for The High Llamas’ retningsforandring, ga de i alle fall god drahjelp.

I utgangspunktet kunne The High Llamas like gjerne startet i denne ekstravagante retningen som musikken, med tiden, faktisk er blitt, for angivelig skal bandnavnet referere til «The High Llamas Of London». Begrepet var visstnok en betegnelse på medlemmer av det britiske kunstmiljøet på 1960-tallet. Dette miljøet inkluderte musikere, forfattere og kunstnere som var kjente for sin eksentrisitet og kreativitet. Hvorvidt det er hold i dette, eller om det bare var Sean O’Hagan som ble influert av et bilde i et magasin, er litt uklart. Førstnevnte forklaring passer uansett godt med innholdet på «Hey Panda», for her er det mange rariteter å spore. På den ene siden er denne merkelige samlingen av låter såpass spennende at det er vrient ikke å bli fascinert av konstruksjonene. For dette er virkelig musikalske konstruksjoner, men det er samtidig kanskje der ankepunktene også slår inn. På en annen side kan dette bli i overkant oppfinnsomt, og når man forsøker å favne så mye på én gang mister lytteren grepet. Hele denne skiva er som et hagleskudd av vingummi og marshmallows. Det er både smaksrikt, seigt, mykt og vanskelig fordøyelig på samme tid. Altså spres alt i en alternativ kabaret av lyder som nesten er umulig å plassere. Enkelte effekter er også rimelig irriterende lyder, men mest av alt er dette besnærende for den tålmodige lytteren.

Tittelsporet åpner det cirka førti minutter lange albumet på en lett og leken måte som gir et kjapt innblikk i stemningen som sniker seg gjennom de tolv låtene. På «Sisters Friends» har den engelske art-popperen Rae Morris hovedvokalen. Dette er en fin visepoplåt i Prefab Sprout-stil med en rekke elektroniske innslag. Her høres forresten Stereolabs stempel ganske greit med sine små brudd av cooky strøssel. «Fall Off The Mountain» virker både som den skal tre inn i hytta til nevnte Prefab Sprout, samtidig som den har lyst til å gå på disco. Med litt soul og bruk av voice machine, som i Michael Jacksons «Human Nature», blir denne låta forvirrende, og den ebber ut før man får sukk for seg. «How The Best Was Won» med Bonnie “Prince” Billy er nok et eksperiment, men bruken av stemmeforvrengning begynner å bli i overkant nå. Da er det bedre når Bonnie “Prince” Billy får holde på uten altfor mange innblandinger på den jazz-aktige pianolåta «Hungriest Man». «Yoga Goat» er en passe chill instrumentalsak selv om rytmeboksen virker vel enkel. «Stone Cold Slow» har ganske behagelige rytmer, og kan minne litt om franske Phoenix, og «Bade Amey» er en drømmende låt som høres ut som en mashup av The Smile og Burt Bacharachs univers.  

Om ikke reisen fra The High Llamas’ oppstart til «Hey Panda» er snål nok, representerer denne sisteskiva et enda dristigere skritt i bandets musikalske utvikling. Kreativiteten virker å være altoppslukende, og det er jo modig nok, men ikke akkurat risikofritt. Det er ingen sammenheng mellom å forsøke musikalsk omfavnelse av alt man synes er gøyalt på én gang og det å favne et større publikum. Spørsmålet er hvem The High Llamas egentlig retter seg mot med sine ambisiøse, smårare og atmosfæriske landskaper. For The High Llamas har skapt en kunstpop med så mange forskjellige ingredienser at de ikke bare utfordrer sjangergrenser. De utfordrer også lytterne. Veldig.