Gotiske gråtoner

Den sagnomsuste vokalisten som i sin tid definerte gotisk rock som frontfigur i Bauhaus, vender tilbake med skiva «Silver Shade». Peter Murphys ellevte soloalbum reflekterer både hans fortid og framtid, og er det første studioalbumet siden «Lion» i 2014. Murphy er best kjent som sjefen i Bauhaus, og dette navnet, i seg selv, er ikke særlig engelsk. Derimot er det inspirert av den tyske kunst- og designretningen som verdsatte funksjon, form og estetikk, noe som ble gjenspeilet i bandets visuelle uttrykk. Peter Murphy er selv blitt en arketypisk figur i mørk populærkultur. Hans framtoning skal visstnok ha vært med på å forme goth– og urban fantasy-karakterer som Eric Draven i «The Crow» og Dream i Neil Gaimans «The Sandman». Så selv om Murphy først og fremst assosieres med Bauhaus, har altså hans tilstedeværelse på den alternative musikkscenen gjennom drøye 45 år også resultert i en form for populærkulturell symboldyrking.

Apropos symboler; tittelen «Silver Shade» viser også Murphys egen fascinasjon for symbolikk, mystikk og dualitet. Sølv representerer klarhet og refleksjon, mens skygge antyder det ubevisste og skjulte. Sammen danner de et uttrykk som muligens speiler Murphys kunstneriske visjon om å finne kreative kontraster, som lys i mørke og mørke i skjønnhet. Dette albumet kan sågar synes å markere en ny fase i den aldrende goth-eksellensens karriere. Etter Bauhaus’ endelige oppløsning i 2023 føles skiva som et diffust farvel til fortiden, og et klarere blikk mot framtiden. «Silver Shade» består av tolv spor og kombinerer mørke strømninger med moderne produksjon; alt dynket i Murphys ikoniske, dype baryton og hans teatralske framføringsevne.

Musikalsk beveger albumet seg mellom goth rock, art rock og lett industrial-eksperimentering med klare nikk til både David Bowie, Iggy Pop, Nick Cave og Bauhaus’ egen diskografi. Låtene pulserer i et landskap av tunge rytmer, tidvis skarpe synther og mørke gitarteksturer. Allerede på åpningslåta, «Swoon», gjør Murphy det klart at dette ikke er et nostalgiprosjekt. I samarbeid med Trent Reznor fra Nine Inch Nails, setter han stemningen med en energi som føles både industriell og svevende på samme tid. Og det er flere låter som bør lyttes inn. Tittelsporet har mye av Iggy Pop i seg, og «The Artroom Wonder», med sin mørke 80-tallspuls, følger opp med samme kraft. Sistnevnte skal ha blitt til etter en seanse i studio der Murphy og produsenten Martin Glover, aka Youth, hørte på David Bowies «The Bewlay Brothers» fra 70-tallsklassikeren «Hunky Dory». Til tross for at disse låtene ikke kan koples direkte sammen, er det ingen tvil om at en slags Bowie-stemning har satt tydelige spor her.

Dessverre holder ikke albumet seg i det øverste sjiktet hele veien, men det skal egentlig godt gjøres når man har såpass mange låter å presentere. Det er noen av dem som fortsatt holder et visst interessant nivå, men enkelte ganger virker det å bikke over i pompøse akter som (beklager, Herr Murphy) kunne blitt slengt inn som selvhøytidlige MGP-bidrag. Det er ikke mange, men likevel nok. Mot slutten får vi i det minste stifte bekjentskap med «The Sailmaker’s Charm», og da kicker Nick Cave- og Tindersticks-referansene inn. Og godt er det. På den aller siste låta har Peter Murphy med seg en gjest som på bemerkelsesverdig vis utfyller hans stemme perfekt. Duetten «Let The Flowers Grow» med George O’Dowd bør begeistre selv de største Boy George-skeptikerne, for dette er en knakende god vokalkombinasjon. Denne overraskende sammensmeltingen av to artister fra forskjellige leirer i 80-tallets musikalske jungel, får fram kontrastene mellom det som framstår som elektronisk soul og en melankolsk post-punk. Hvorfor Boy George har surra rundt i evigheter etter at Culture Club-eventyret tok slutt for snart 40 år siden, er en gåte. Hadde han lagt seg i dette leiet, kunne kanskje solokarrieren sett annerledes ut?

«Silver Shade» viderefører Peter Murphys særegne og kompromissløse karriere med teatralsk tyngde og stor utforskertrang. Vokalen hans er det absolutt sentrale elementet på skiva. Den er fortsatt uttrykksfull, og den er i stand til å romme både dramatikk og ro. Selv når det musikalske uttrykket tidvis preges av i overkant varierte arrangementer, forblir lydbildet fascinerende og suggererende. Skiva holder i så måte Bauhaus-arven i hevd. Tilhengere av dunkel electronica og introspektiv rock vil nok kjenne at retro-genet fortsatt eksisterer, og for nye lyttere kan «Silver Shade» være en fin inngangsport til en underverden som også åpner musikalske ormehull bakover i tid.