Bit for bit

Engelske Sault har på sin korte levetid som musikkprosjekt rukket å utgi rimelig mye. Dette britiske kollektivet, har tross sine mange utgivelser, unngått det voldsomme rampelyset. Sault framstår nærmest som en musikalsk kult, som siden 2019 har etablert seg som et prosjekt som trosser kategorisering. Rundt påsketider var de tilbake med albumet «10», noen år etter det glitrende albumet «11». Her produseres det med andre ord over en lav sko, og rekkefølgen virker å være bingo, men likevel er det noe kalkulert over det hele. Mellom disse skivene har det forresten vært fire andre album, så dette sistealbumet er dermed Saults 12. album på seks år. Og logikken, utover tilsynelatende random tittelnummerering, samt at dette albumet synes å ha symboltung utgivelsestid? Aner ikke.

Albumet er distribuert på deres eget label, og er produsert av det musikalske multitalentet Dean Josiah Cover, eller Inflo, som han kalles blant sine musikkvenner. Han er nemlig arkitekten bak Saults særpregete og stilige lyd, og også kjent for sitt arbeid med blant andre Little Simz, Jungle og Adele. Aller mest er han kjent som samarbeidspartneren til ektefellen Cleo Sol, som også er med i Sault. Det er hennes vokal som er gjennomgående på dette albumet. Musikkollektivet kan derfor, noe sleivete sagt, sågar kalles et familieforetak. Selve navnet «Sault» er ikke blitt forklart i detalj, men tolkningen er at det er et slags ordspill av «soul», ettersom musikken deres inneholder mye av nettopp dette. Hva som er rett spiller ikke noen stor rolle når hensikten med musikken er at man skal føle, og ikke nødvendigvis alltid forstå.

«10» føyer seg altså inn i rekken av deres tallbaserte albumtitler som «5», «7», «9» og nevnte «11», og framstår både som en fortsettelse og en slags kjerne i deres musikalske utvikling. Musikalsk er albumet som å synke ned i et basseng fylt med gospel, jazz, R&B, soul og funk. Til sammen dannes en form for neo-soul ispedd doser av litt dancehall og lounge, samt disco hvor grooven er som å høre ekkoene av de rytmiske understrømmene fra 70-tallets dansegulv. Foruten selve musikken er noe av det mer iøynefallende her hvordan låttitlene framstilles. Alle er utelukkende presentert med store bokstaver; som om de er initialer, punktvis separert. Det starter med disco-pregete «T.H.» (The Healing) og fortsetter med soul-jazzy «R.L.» (Real Love). Og slik går det egentlig om hverandre gjennom hele albumet. Dette er chill og sommerlig musikk, og hva resten bokstavforkortelsene betyr, finner du ut når du hører på de neste åtte låtene. Sault synliggjør enkelt og greit at det ligger noe under overflaten som avdekkes i møte med selve musikken.

Saults nyeste album er en invitasjon til å lytte, og gjerne dykke ned i nyansene underveis. Det kryptiske ved titlene og den lett liturgiske stemningen i tekst og produksjon skaper noe som føles større enn musikk i tradisjonell forstand. Dog, med en diskografi som allerede er blitt ganske omfattende, kan man også gå seg noe bort. Ikke nødvendigvis i sjangerne som berøres, for de er overlappende og relevante, men snarere i budskapene. Sault slipper dessuten musikken ut i verden basert på en egen tidsregning av tro og tanker, så det er verdt å merke seg når skivene kommer ut i løpet av et kalenderår. Høytid kan jo være et stikkord. Uansett; når man lytter, er det som å avdekke flere lag av betydninger, og akkurat i det øyeblikket man tror man har forstått noe, innser man at Sault skjuler enda en dør bak den forrige døra. Derfor føles «10» som et slags sakralt puslespill hvor man stadig må jakte nye musikalske brikker, og det er jo ganske spennende.