Norsk noir

Etter nesten et kvart århundre på den norske og internasjonale jazz-scenen markerer Chrome Hill jubileet sitt med et album som tematisk navigerer mellom lys og mørke. Tittelen på deres nyeste album, «En Route», som på fransk betyr noe sånt som på vei eller underveis, rommer ikke bare bandets historie, men også den menneskelige og emosjonelle reisen albumet springer ut fra. Den peker mot en framdrift, der man ikke nødvendigvis vet hvor man skal, men vet at man må fortsette. Bandet, som opprinnelig startet under navnet Damp i 1999, byttet navn i 2008. Åskammen Chrome Hill åpenbarer seg for øvrig i Peak District i England, og det karakteristiske landskapet synes å være litt som bandets visjon; nemlig røft, ujevnt, vakkert og utfordrende. Navnebyttet markerte i så måte en musikalsk endring med ytterligere utforskning av lydlandskap i grenselandet mellom jazz, prog, noise rock, improvisasjon og det filmatiske.

«En Route» er bandets åttende album (de to første under det tidligere navnet), og bærer tydelig preg av gitarist og komponist Asbjørn Lerheims personlige livssituasjon. I 2020 fikk hans datter påvist en alvorlig epileptisk diagnose. Denne hendelsen ble et dramatisk vendepunkt for familien, og mye av tematikken på albumet omhandler dette. Skriveprosessen til albumet strakte seg over flere faser preget av sorg, usikkerhet og kamp. Lerheim beskriver det som en prosess der musikken fungerte som en måte å bearbeide de voldsomme følelsene på, og som et rom der han kunne sette ordløse lyder på det som er vanskelig å uttrykke med språk. De mange kontrastene og stemningsskiftene i musikken, fra det brutale og eksplosive til det sarte og håpefulle, speiler nettopp denne reisen. Heldigvis bekrefter Lerheim at det i dag går bedre med datteren, og at håpet har funnet sin plass igjen, også i tonene.

Chrome Hill består, i tillegg til Lerheim på seksstrengs-bass og elektrisk gitar, av Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett, Roger Arntzen på kontrabass og bassgitar, og Torstein Lofthus på trommer. Det er ikke tilfeldig at albumet har et såpass organisk uttrykk, for da skiva, på vårparten i fjor, ble innspilt gjennom noen intense økter, var det det analogfokuserte studioet Amper Tone Studio i Oslo som var lokasjon. Bak spakene var Kim Lillestøl, og miksingen ble gjort av Johnny Skalleberg. Albumet ble mastret av Helge Sten alias Deathprod, og nå er «En Tour» altså sluppet til massene.

Hele albumet gir en omfangsrik opplevelse med sin instrumentale uforutsigbarhet som må kunne anses som stemningsmessige skildringer av både nedturer og oppturer. Her er det ingen vokal, men man merker vekslingen mellom dunkle og harde partier, melankoli og lettere atmosfæriske drag. Bandet legger ikke skjul på at både Ennio Morricone, Paul Motian og Bill Frisell er inspirasjonskilder i tillegg til japansk frijazz, og både på åpningssporet «Climbing» og «Bent Out Of Shape» kjennes antydninger til filmatiske varianter. Sistnevnte gir forresten ekstra Morricone-vibber. Tittellåta er et strålende prog-aktig spor hvor den stilige gitaren kan minne om Laurel Canyon-støv blandet med lettere frenetisk jazz. Dette er litt som om duoen Don Felder og Joe Walsh får besøk av den odde trioen Knut Schreiner, Steve Wilson og Frank Zappa på samme tid.

«Walk With Me» og «Wandering Alone» er to ulike reiser. Der den første oppfordringen til eventyr tar vandrerne gjennom eksotisk terreng med Nymo som reiseleder, tydelig akkompagnert av rytmene til Lofthus, befinner den ensomme vandreren seg tilsynelatende i en søvnig western-by hvor en udefinerbar følelse av uro lurer. Med rolig surf-preget gitar drysser Lerheim lette toner over det imaginære ørkenlandskapet samtidig som Arntzens bassgang driver den ensomme vandreren sakte gjennom spaghetti-western-scenen. Igjen, apropos Morricone.

Det er i grunn ikke så underlig at slike assosiasjoner melder seg når man lytter, for Chrome Hill har gjennom karrieren vært inspirert av film, og kanskje særlig den amerikanske noir-tradisjonen. Musikken kunne like gjerne vært soundtracket til en moderne western-film, eller en eksistensiell road movie. Mer av det filmtematiske kjennes på pene «Shimmering Waters» og avslutningen «More Climbing». Det er noe tidlig Pink Floyd over enkelte deler av denne skiva, og helt mot slutten lager Lerheims gitar en lyd som især David Gilmour anno 1975 burde kunne nikke anerkjennende til.

«En Route» er en reise i lyd full av endring og menneskelig dybde, og Chrome Hill viser en solid vilje til å utforske og utfordre konvensjonene. Musikken, utgitt på det eksperimentelle labelet Clean Feed Records fra Portugal, er tett, rå og emosjonell, og formidler et samspill som sitter i godt. Og har du ikke vinyllangerne Big Dippers stereo-kombinasjon av Rega Planar-platespiller, heftig rørforsterker og digre Klipsch-høyttalere å leke med, anbefales det uansett å spille denne skiva på et godt anlegg, med eller uten headset, mens du lukker øynene og tar en drøy halvtimes pause fra hverdagen og inn i din indre kinosal.