Vitalt og vellagret

Så skulle det nærmest utenkelige likevel skje; Sheffield-bandet Pulp, som en gang definerte britpopens mer intellektuelle og mørke sider, vender tilbake med sitt første studioalbum på omtrent 24 år. Deres åttende studioalbum i diskografien, som bærer den enkle, men innholdsrike tittelen «More», gir oss nettopp mer enn vi kunne drømme om, for her er det mer musikk, mer følelse og mer liv. Det er dog viktig å erkjenne at denne returen ikke handler om å gjenopplive 90-tallets spenstige rave-kultur eller den ironiske arbeiderklasseestetikken som preget deres storhetstid, men du verden hvor stas dette bemerkelsesverdige comebacket er. Etter nesten et kvart århundre borte fra studio, viser Pulp at kunstnerisk kreativitet ikke nødvendigvis falmer med tiden.

Selv om «More» er et møte med livet og alt det måtte innebære av tap, kjærlighet, sårbarhet, aldring og refleksjon, er ikke den velkjente Pulp-sarkasmen helt borte. Og der frontfigur Jarvis Cocker før har kamuflert forskjellige temaer og budskaper bak humor og metaforer, bruker han nå låtene i større grad til å uttrykke det han tidligere ikke alltid ytret like høyt. Denne skiva virker å være hans ufiltrerte talerør. Pulp, som allerede så dagens lys i 1978 og som albumdebuterte med «It» i 1983 har gjort mye spennende, men det var gjennombruddet på 90-tallet med «His ‘n’ Hers» i 1994 og den samfunnsatiriske klassikeren «Different Class» året etter som gjorde Pulp verdenskjente. Senere lekte de med mørkere takter på «This Is Hardcore», før de litt innpå 2000-tallet løftet blikket igjen med «We Love Life». I så måte har hver skive vært et kapittel for seg i Pulps musikalske historie. «More» føles, om ikke direkte som et etterord, så i hvert fall en voksenfortelling skrevet med kjærlighet og klokskap.

Innspillingen av «More» ble gjennomført i løpet av bare tre uker i Orbb Studio i Walthamstow, London. Dette er den raskeste innspillingsprosessen bandet noensinne har gjennomført, men denne hurtige arbeidsmåten synes ikke å ha gått særlig på bekostning av kvaliteten i musikken. Kanskje snarere tvert imot har den gitt albumet en ærlighet og en nerve som treffer godt. Produksjonen er håndtert av James Ford, som de siste årene også har bistått band som Depeche Mode, Arctic Monkeys, Blur, The Last Dinner Party og Fontaines D.C. Med Ford bak spakene har «More» virkelig fått en varme som kler Jarvis Cockers særegne stemme og de modne temaene som utforskes. Lydbildet er fortsatt umiskjennelig Pulp. Det er urbant og melodisk med en lett teatralsk tone, men nå altså også tilført en tyngde som bare livserfaringer kan gi.

Bak albumets lune nærvær ligger samtidig en dyp sorg. Steve Mackey som var Pulps bassist gjennom bandets gullalder, gikk bort i 2023, og «More» er derfor dedisert hans minne. Mackey rakk å bidra på to av låtene før han døde, og hans tilstedeværelse hviler som en stille puls gjennom hele albumet. Tapet av en nær venn ble en viktig katalysator for bandets gjenforening, så dette er med andre ord ikke et nostalgisk stunt, men heller et oppriktig fellesskap som ønsket å skape noe meningsfullt. Selve tittelen «More» spiller på menneskelig begjær; som å hige etter mer musikk, mer nærvær og mer mening. Under pandemien reflekterte Cocker over det å leve avskåret fra omverdenen, samt om menneskets forgjengelighet i et relativt stabilt landskap. Realitetsorienteringen om at vi alle en gang kommer til å dø mens verden (forhåpentligvis) består, gjør «More» enda mer eksistensialistisk enn vi kunne forutse.

Vi forutså ikke engang at albumet skulle komme ut etter drøye to tiår selv om turneen i fjor (hei Øya), med gamle hits, ga en følelse av at bandet trivdes umåtelig godt på scenen, og at et nytt studiokrumspring ikke lenger virket å være helt urealistisk. Da denne prosessen faktisk var i gang, gjorde Pulp, eller særlig Jarvis Cocker, en ny vri. Angivelig var dette første gang i karrieren at tekstene ble skrevet før musikken ble komponert, og det funker mer enn fint. Skiva åpnes av den småfunky, nesten disco-aktige førstesingelen «Spike Island» som inneholder elementer som igjen bygger opp forventningene til et festalbum. Med ti låter igjen, forsterkes følelsen av at dette blir en kul reise for både gamle Pulp-fans og for andre nysgjerrige indiepop-entusiaster.  

Det er på ingen måte disco-party hele veien, men låtenes komposisjoner og fordelingen av dem skaper en brillefin helhet. «Tina» svikter heller ikke der Cockers sedvanlige fortellerstemme svøpes i strykere og kule arrangementer, og «Grown Ups» kjører «London Calling»-aktige takter mens middelaldrende selvbedrag formidles. «Farmer’s Market» er inspirert av kona, Kim Sion, som han giftet seg med i fjor. Altså virker dette å være en hyllest til voksenlivet og det å finne kjærlighet sent i livet. Plutselig geleides vi inn i «My Sex» som er en strykerbasert, men rytmisk eggende reise inn i begjær og dekadanse. Og når vi først har fått opp pulsen og innser at det er seks låter siden disco-starten, leverer «Got To Have Love» enda mer pulserende energi. Dette er på grensen til 70-talls-cheesy, eller, nei…det er over grensen. Da er det greit at nedtonete «Background Noise» og «Partial Eclipse» tar det pent. Enda mer naken er nok balladen «Hymn Of The North» selv om denne etter hvert får en fyldigere og mer fargerik avslutning. På «A Sunset», som avrunder det hele, har tidligere gitarist og indie-crooner Richard Hawley hatt noen følsomme fingre med i arrangementet.

Oppsummert er «More» et bevis på at Pulp aldri har mistet evnen til å engasjere. Jarvis Cocker framstår fortsatt som en av britisk popmusikks mest skarpsindige tekstforfattere, med vers som veksler mellom samfunnssatire, mørk humor og eksistensialisme. Som nevnt er ikke dette et tilbakeskuende prosjekt. Dette er et modent, nyansert og tidvis rørende album som bygger videre på bandets tidligere arbeid samtidig som det av en eller annen grunn virker framtidsrettet. Som om man vil ha mer. Det kan hende at «More» ikke er laget for å sanke ellevilt mange nye stemmer, men for dem som har fulgt Pulps musikalske ferd gjennom livet, og som nå får britene tilbake i ganske så god form, er denne skiva en veldig fin gave.

Foto: Tom Jackson