Cider-basert indiefolk

Året etter at The Libertines kom ut med gjenforeningsalbumet «All Quiet On The Eastern Esplanade», gjør frontfiguren i nettopp The Libertines og Babyshambles, Pete Doherty, solocomeback med en albumtittel som både føles som et lettelsens sukk og en rimelig positiv erklæring. På «Felt Better Alive» møter vi en artist som har vært gjennom mye rart, ofte med offentlighetens intense blikk rettet mot seg, men som nå trer fram med en ny form for ro. Ikke nødvendigvis som et ikon fra fortiden, men som en klokere og mildere låtskriver som synes å ha kommet til en slags forsoning med livet, med seg selv og med musikken. I 2020 flyttet Doherty til Frankrike og har siden latt familielivet suse i den landlige idyllen av frodige eplehager og annen forfriskende vegetasjon av labyrinthekker og historisk mystikk i Normandie.

På hans femte skive virker det som omgivelsene også speiler musikken et liv på lavere gir, for selv om det, ikke unaturlig og helt åpenbart, er innslag av både The Libertines og Babyshambles her, er det mye fransk inspirasjon i lydbildet; ikke bare tekstmessig sampling som på «Prêtre De La Mer», men også akustiske instrumenter som klarinett, fiolin, blåsere og strykere som kler låtene i organiske klanger. Det føles som om solstrålene som lyser på epletrærne i området, som står for majoriteten av «Calvados»-produksjonen her i verden, gir ekstra god energi. Og apropos dette brennevinet; albumet åpnes selvsagt med en fin «Calvados»-skål. Denne låta viser enkelt og greit hvilken stemning resten av låtene har.

Det er tydelig at Doherty trives som historieforteller. Eksempelvis har «The Day The Baron Died» et folkeeventyraktig drag ispedd noen lavmælte jazz-elementer og sågar litt boulevard-blues. Dette er naturlig og levende, og Doherty framstår som en moderne trubadur som blander skrøner, melankoli og humor med litterær snert. Flere av tekstene bærer preg av inspirasjon fra Ian Durys univers, med sin bittersøte blanding av cockney-humor og eksistensiell tyngde. Men «Felt Better Alive» er mer enn bare historier og karakterer. Låter som fyldige «Stade Océan» og tittelsporet, åpner for ytterligere lydbilder. Særlig titteltraveren vitner om en fyr som har vært langt nede, men som har funnet ny giv. Ikke av den ekstatiske sorten, men den stille, varme vissheten om at det faktisk går an å ha det bra, sånn helt på ekte.

Låta «Ed Belly» virker på et sett å oppsummere Pete Dohertys reise fra tidlig rocketryne til moden mann. Det virker i hvert fall som et slags selvportrett av eksperimenter og endelig landing. Musikalsk løftes denne nesten «folk-cabaret»-aktige låta av den typiske klarinetten som gir assosiasjoner til franske musikktradisjoner. Det kjennes faktisk som om en Lou Reed marinert i fransk cider; hes, sår og elegant på samme tid. På «Poca Mahoney’s» får Doherty solid vokalmessig drahjelp av den irske visesangeren Lisa O’Neill før den ubestemmelig tullete, men søte «Fingee» bestiller et par minutter av den totale spilletiden.

I løpet av de 11 låtene prøver «Felt Better Alive» verken å rope på fortiden eller gjenskape gamle bragder. Tvert imot. Godt hjulpet av produsent Mike Moore framstår skiva som en lavmælt, men trygg bekreftelse på at Pete Doherty fortsatt har noe å formidle, samt at stemmen hans fremdeles treffer. Humoren og den poetiske formen for ettertanke gjør at «Felt Better Alive» virker lun og samtidig passe dyp der den tidligere heroinbefengte rockerebellen, som spydde på Øya-scenen for tjue år siden, nå heller nyter cider-duftende kjærlighet til livet.