Elektronisk spredning

Når tre kreative briter med bakgrunn fra alternativ og elektronisk musikk slår seg sammen, blir resultatet gjerne interessant. Demise Of Love er navnet på samarbeidet mellom DJ-en og produsenten Daniel Avery, electronica-artisten James Greenwood aka Ghost Culture, og Sydney Minsky-Sargeant, vokalist og frontfigur i det britiske elektronica- og post-punk-bandet Working Men’s Club. Tross enigheten om å dyrke fram noe nytt og heftig sammen, møttes de for aller første gang i studioet. Med gjensidig respekt for hverandres musikk, var intensjonen klar. Her skulle det utforskes og leveres. Resultatet ble denne fire spors selvtitulerte EP-en av et elektronisk landskap der futuristisk synth møter house, industrial og electropop. Trioen ønsket å jobbe uten distraksjoner og isolerte i studio for å skape en kreativ sone. Denne arbeidsformen førte til en fascinerende produksjon hvor anerkjente Alan Moulder sto for miksingen.

Åpningssporet «Strange Little Consequence» setter tonen umiddelbart med sine rytmer av acid-dosert synth. Versene som nærmest formidles snakkesyngende, avløses av koring som kunne funnet sted på et New Order-album fra 90-tallet. Her tar Minsky-Sargeant mikrofonen, og hans framføring gjør låta suggererende selv om tempoet er moderat. «Carry The Blame», er bare to minutter lang, men den kjennes likevel godt i øregangene. Vokalen, igjen levert av Minsky-Sargeant, har en kjølig ettertenksomhet, og stemmetriksingen kan minne om Gruff Rhys’ voicebox-eksperimenter for Super Furry Animals for noen tiår siden. Det hele virker å være et utkast til noe større (noe det sannsynligvis er), og det er muligens derfor dette fungerer såpass bra.

Med pulserende «Be A Man» presenteres en lydmessig miks hvor Nine Inch Nails, Kim Gordon og Underworld føles som naturlige referansepunkter. Denne skiller seg fra resten med sine industrielle tendenser ispedd dunkel techno. Til slutt kommer den overraskende fyldige og melodiøse electropop-låta «Like I Loved You». Her har James Greenwood overtatt vokalen mens den elektroniske sophisti-popen slår inn. Greenwoods pene vokal gjør at skiva avsluttes med en fin, men forvirrende cliffhanger. At Avery holder seg i bakgrunnen som lydmessig arkitekt er naturlig, og selv om det hele egentlig føles balansert og gjennomtenkt, lurer man jo på hvordan et helt album kommer til å låte. Dette prosjektet virker søkende med referanser til tidligere tiders lekne, men uforutsigbare elektroniske landskaper. Demise Of Love tør å ta sjanser ved å dra låtene i ganske så forskjellige retninger, og EP-en er en grei syretest på om markedet tåler flere låter etter denne første utblåsningen fra en konstellasjon som må sies å vise lovende takter.