Performance pop

Denne amerikansk-tyske artisten har nettopp utgitt sitt tredje album, «Squeeze» Me» hvor tekstene er ført med en spissfindig penn. Der Sophia Kennedys tidligere utgivelser utfordret grensene mellom pop, cabaret og electronica, tar hun det nå et steg videre; ikke ved å gjøre mer, men snarere ved å gjøre mindre. I denne tilbakeholdenheten av kontrollert annerledeshet, oppstår et eksperimentelt rom der det meste føles både kjent og fremmed på én gang. Kennedy er opprinnelig fra Baltimore i USA, men har lenge vært bosatt i Hamburg og Berlin og er nok, siden debuten i 2017, blitt mer kjent på den europeiske art-pop-scenen enn på det nordamerikanske kontinentet.

På «Squeeze Me», laget i samarbeid med produsent og låtskriver Mense Reents, skreller hun bort overflødig produksjon og lar melodiene skinne gjennom med en særegen nerve. Her er det elegant piano, kule synth- og basslinjer, både lavmælt og sterk vokal, uventete koringer og annet vokalt snurr. Den avantgarde følelsen starter umiddelbart når «Nose For A Mountain» drar i gang albumet, og allerede på singelen «Imaginary Friend» merkes den herlige lyden av eksentrisk synth-pop. Det samme kan sies om «Drive The Lorry» og «Runner». Musikken er kantete, men flytende, steril, men fyldig. For Kennedy har noe berlinsk over seg. Det er litt som om David Bowies Berlin-trilogi med Brian Eno i kulissene møter Saint Etiennes deilige sveveunivers når Sophia Kennedy skaper sin urbane stemning.

Låta «Rodeo» inneholder spørsmål som kan stilles etter hvert som albumet spilles, «Where are you taking me?», for denne låta ligger i deler av Moloko-land. Ny vending der, altså. Men det er selvsagt ingen ulempe. Og når fine og underfundige «Feed Me» dukker opp med rolig vokal og pent piano, er det kun noen små gutturale utbrudd i bakgrunnen som bryter mønsteret. Mer nedtonet piano kommer på den relativt nakne balladen «Oakwood 21», og det låter fortsatt fint før instrumentale «Upstairs Cabaret» følger som et slags naturlig etterslep på to minutter. Kanskje skulle Kennedy gitt seg med «Closing Time», og latt denne faktisk avslutte albumet, men det er den udefinerbare synth-låta «Hot Match» som gjør.

Tittelen «Squeeze Me» kan virke som en uskyldig bamseklem, men Kennedy skjuler en uro bak den tilsynelatende avbalanserte kulheten. For hva betyr det egentlig å bli klemt? Er det kjærlighet, eller kvelning? En omfavnelse, eller noen som brutalt klemmer lufta ut av deg? Det finnes i så måte mørk humor i alt dette, og det er stort sett denne dobbeltsidigheten hun utforsker på albumets ti låter. Det er forresten noe filmatisk ved hvordan «Squeeze Me» framstår. Mulig det ikke er så underlig siden Sophia Kennedy studerte film før hun ble musiker?  

Selv om Sophia Kennedys verden kan minne om en god miks av Saint Etienne, Róisín Murphy, Caroline Rose, Laurie Anderson og Fever Ray, er hennes musikk selvfølgelig ikke bare en sammensetning av referanser. «Squeeze Me» vitner om en artist som for alvor har funnet sin form, og som våger å stå støtt midt i kontrastene. Melodiene er varierte og fortellingene er like tvetydige som coveret; der det er usikkert om det er Kennedy eller verden som egentlig er opp-ned. Det avhenger av perspektivet. Uansett pirrer «Squeeze Me» interessen om man liker å lytte til ulike elektroniske uttrykk med noe psykedelisk tilsnitt. Dette er omtrent som når en utøver av performance art plutselig klemmer godt til, og etterpå lurer på om man likte opplevelsen.

Foto: Marvin Hesse